Tilliten ble borte – er det til fordel for pasientene?

Jeg leser stadig oftere om konflikter mellom kollegaer og NAV eller Helfo. Da jeg startet som fastlege i 2019, husker jeg ikke at disse etatene ble omtalt slik de omtales nå. Noe har skjedd i løpet av noen korte år – og jeg tror ikke vi snakker høyt nok om hva det gjør med oss, med pasientene og med fastlegekrisen vi jobber så hardt for å løse. 

Systemet vi jobber i dreies stadig mer mot kontroll og sanksjon fremfor tillit. Kollegaer sanksjoneres uten tilstrekkelig rettssikkerhet. Spørsmål i faggrupper har fått en ny undertone – ikke like ofte "hvordan gjør jeg dette best for pasienten", men oftere "hvordan gjør jeg dette, for å ikke bli tatt i etterkant". Det er en forskjell som ikke er triviell. Den endrer måten vi jobber som leger – og ikke i positiv forstand. 

En konsultasjon som satte det i perspektiv 

En pasient sitter foran meg i krise. Likevel bruker jeg deler av konsultasjonen på å forklare hvorfor pasienten selv må beskrive funksjonsnivået sitt detaljert nok i neste e-konsultasjon – fordi jeg bærer på en underliggende frykt for å bli sanksjonert av NAV hvis det mangler i for mange notater. Da jeg ble bevisst den uroen, gjorde det noe med meg. Det fokuset hører ikke hjemme i konsultasjonen. Det er ikke til fordel for pasienten. Det er ikke godt nok for faget.

NAV ønsker i stadig større grad detaljerte funksjonsbeskrivelser i hvert journalnotat ved sykmelding. Helfo har vist at de kan styre grunnleggende journalstruktur – ikke på faglig grunnlag, men for at legen skal dokumentere seg fortjent til å benytte takstene fra normaltariffen. I ytterste konsekvens kan legen, lang tid etter en påstått feiltaksting, fratas retten til å jobbe på vegne av folketrygden og pålegges å tilbakebetale honorar for tidligere arbeid. Legeforeningen løftet nylig nettopp dette i en rettssak på vegne av en kollega i møte med Helfo. Legeforeningen med kollega vant frem. 

Kontrollsystemet rammer feil

Her ligger det dypeste problemet: Fastlegene som ikke bryr seg om å ha pasientene i fokus, bryr seg sannsynligvis heller ikke om de potensielle sanksjonene. Det er fastlegene som kjenner på samvittighet som lider. Kontrollregimet er i praksis en ekstra belastning på de legene som allerede gjør jobben sin etter beste evne. 

Det finnes utskudd i alle bransjer – det er uunngåelig. Men svaret på noen få kan ikke være et system som behandler det store flertallet som mistenkte. Tillit er erstattet med en undertone om at fastleger er kjeltringer inntil det motsatte er bevist. 

Satt på spissen: er det rettferdig at feil bruk av én takst i et tilfeldig utvalg konsultasjoner kan koste millioner i tilbakebetaling og år uten rett til å praktisere? Ikke fordi fastlegen bevisst brukte den feil, men fordi beskrivelsen i normaltariffen var forvirrende eller det var for liten tid til å dokumentere alt perfekt. Konsekvensen kan bli at fastlegen mister jobb og i verste fall hjem. Det er frykten som nå ligger hos mange. 

Fra sanksjon til korreksjon 

Da jeg startet som fastlege, var statsforvalteren den store stygge ulven. Det har endret seg. Statsforvalteren har vist at det finnes en annen vei: korreksjon fremfor sanksjon. Gi legen mulighet til å endre praksis før den endelige dommen faller. De færreste leger ønsker å gjøre feil – og de ønsker ikke å snyte staten. En korreksjonsbasert tilnærming senker ikke kravene. Den viser proporsjoner og respekt for at profesjonelt arbeid er komplekst. 

Fastleger står ofte enormt alene – og de håndterer det, med faglig trygghet i omgivelser preget av mye generell usikkerhet. Men vi må kjenne at systemet vi jobber i stoler på oss. Autonomi i den kliniske hverdagen er ikke et gode vi ber om for vår egen skyld. Det er en forutsetning for at legen kan være fullt til stede for pasienten. Hver gang jeg bekymrer meg for potensiell kontroll fremfor klinikk, er det pasienten som taper. 

Det handler om hva slags fastlegetjeneste vi vil ha 

Vi diskuterer fastlegekrisen som om det primært handler om lønn og listelengde. Men rekruttering og stabilitet handler også om noe vanskeligere å måle: om det er verdt det. Om man ønsker å stå i en jobb der man kontinuerlig må forsvare seg mot systemet man er satt til å betjene. Det er nok å forsvare seg mot ellers – men det går, så lenge systemet stoler på at vi forvalter jobben så godt vi bare klarer. 

Fastlegeordningen er bærebjelken i norsk helsetjeneste. Den er kostnadseffektiv, den gir kontinuitet, og det er mange land som ser til ordningen fordi den viser seg å fungere så bra. Vi burde gjøre alt vi kan for å bevare og styrke den. 

Det starter med å gi fastlegene tilliten tilbake.

Ingen oppgitte interessekonflikter