Rusavhengige blir møtt med fordommer i helsevesenet

De siste ukene har nyhetsbildet vært preget av et oppgjør med helsevesenets holdninger til mennesker med rusutfordringer. Statsforvalterens gjennomgang av Spydeberg-saken, der to tvillinger mistet livet trolig som følge av en overdose, slo fast at ledelsen i Indre Østfold kommune og Sykehuset i Østfold har brutt loven. Manglende samhandling mellom tjenestene førte til at tvillingparet Mina og Mille ikke fikk hjelpen de sårt trengte. I stedet ble de kasteballer i et firkantet system som ikke synes å legge til rette for behandling av sammensatte helseutfordringer der rus er en del av utfordringene. Tilbake står en mor i stor sorg som sier at hun «håper at de som jobber i helsesektoren også kan ta det til seg, hvordan både jeg og jentene følte at vi ble sett og behandlet i denne saken». Historien deres handler om systemsvikt, men den tegner også et gjenkjennbart bilde av helsevesenets møter med mennesker med rusutfordringer.

Det heter at fordommer er uvitenhetens barn, men det er mye som tyder på at også der kunnskap finnes, kan fordommer få grobunn. Leger og psykologer er forventet å ha inngående kunnskap om de komplekse mekanismene som ligger til grunn for utvikling av avhengighet, og til den høye samvariasjonen mellom rus og psykiske lidelser. Likevel synes ikke helsepersonell som gruppe til å skille seg fra den øvrige befolkningen, når det gjelder negative holdninger til mennesker med rusutfordringer.

Rammer ikke tilfeldig

Ingen av oss er vaksinert mot å få en ruslidelse, men det er langt fra sannheten at ruslidelser rammer helt tilfeldig. Vi vet gjennom årevis med forskning at avhengighetsutvikling påvirkes av genetiske og psykososiale faktorer, med alvorlige livsbelastninger, mangel på relasjonell trygghet og opplevd utenforskap som særskilte risikofaktorer. De aller fleste som oppsøker helsehjelp for rusutfordringer har en eller flere samtidige psykiske lidelser. Opp mot 9 av 10 pasienter i rusbehandling i Norge har opplevd potensielt traumatiserende hendelser i barndommen og voksenlivet. Forbindelsen mellom skadelig rusmiddelbruk og alvorlige livsbelastninger er tydelig både i forskningslitteraturen og i klinikken. Rusens virkning er for mange en effektiv demper for det som oppleves som uutholdelig indre smerte. Til tross for denne kunnskapen, kan barn som Mina og Mille møte stengte dører når de søker hjelp. Ofte er det som moren deres sier – «du må bli rusfri før du får traumebehandling».

Opplevelsene til tvillingene er ikke unike. I rapporten til Norges Institusjon for Menneskerettigheter (NIM); «Du har ikke noe å gjøre her», dokumenteres nedslående funn om ruspasienters opplevelser av møter med helsevesenet. Rapporten bygger på dybdeintervjuer med nåværende og tidligere pasienter, og gjennomgang av nasjonal og internasjonal litteratur på feltet. Det som kommer frem i rapporten av diskriminering og stigmatisering trenger ingen av oss å være stolte av.

Møter fordommer

Tittelen er talende for innholdet. Flere av informantene beskriver møter med behandlingsinstitusjoner preget av krenkelser, nedlatende kommentarer og avvisning. En ung kvinne som var innlagt i akuttpsykiatrien etter et selvmordsforsøk, forteller at hun ble skrevet ut til hospits, selv om hun ba om videre hjelp. Flere forteller at avvisningen ofte skjer like etter at det blir kjent at pasienten har et rusproblem. Enkelte beskrivelser av stigmatiserende kommentarer er så grove at de kan bryte med forbudet mot trakassering.

I rapporten synes medisinering å være et særlig betent område. Informantene forteller om å bli møtt med mistenksomhet når de uttrykker behov for medikamentell behandling, og om uoverkommelige hindringer for å få medisiner for samtidige lidelser. Oppstart på ADHD-medisinering krever minst tre måneders rusfrihet, som for mange blir et umulig krav. Ruspasienter som gjennomgår kirurgiske inngrep, forteller at de skrives ut av sykehusene uten tilstrekkelig smertelindring. Legeforeningens retningslinjer sier at ruspasienter har samme krav på god behandling som alle andre, så hvorfor er dette kjente fortellinger som vi hører om og om igjen? Noen pasienter tar saken i egne hender, og oppsøker det svarte markedet for å selvmedisinere. Herfra beskrives en nedadgående spiral, der veien til helsehjelp blir stadig lengre.

Strukturelt problem

Det er trist lesning, men vi kan ikke late som om vi er overrasket. «En rusmisbruker vil alltid prøve å manipulere deg», stod det i et undervisningsopplegg ved en somatisk klinikk for bare noen år siden. Negative holdninger mot en av de mest sårbare pasientgruppene vi møter, er et strukturelt problem i spesialisthelsetjenesten. For å motvirke at vi fortsetter i samme spor, anbefaler NIM et tydelig diskrimineringsvern for mennesker med ruslidelser, og at yrkesgrupper som jobber med ruspasienter får kunnskapsheving gjennom holdningskampanjer og kurs. La oss håpe at NIM har en travel tid i vente, for nå bør fagdager og konferanser i spesialisthelsetjenesten starte med NIM sin kunnskapsoppsummering. Tiden er overmoden for selvransakelse i helsevesenet.

Ingen oppgitte interessekonflikter