De farlige får plass – de syke må vente

Personer dømt til tvungent psykisk helsevern trenger spesialiserte døgnplasser. Men når disse plassene er få, fortrenges andre alvorlig syke pasienter – ikke fordi de er mindre syke, men fordi de er mindre farlige.

Norge har gjennom flere tiår redusert antall døgnplasser i psykisk helsevern. Dette har særlig rammet lukkede og skjermede enheter, som er avgjørende for pasienter med alvorlige psykoselidelser. Selv om nedbyggingen har bremset opp, preger den fortsatt kapasitetssituasjonen – og setter helsetjenesten under press i møtet med rettslige føringer.

Flere dømmes til tvungent psykisk helsevern

Samtidig ser vi at flere personer dømmes til tvungent psykisk helsevern som særreaksjon etter å ha begått alvorlige lovbrudd i psykotisk tilstand. Dette skiller seg fra ordinært tvungent psykisk helsevern, som besluttes av helsetjenesten selv – uavhengig av domstolene. Felles for begge er at de gjelder pasienter med alvorlig psykisk lidelse, og at helsehjelpen skal gis innenfor forsvarlige og egnede rammer.

Når kapasiteten ikke strekker til, må helsetjenesten prioritere. I økende grad skjer det ikke ut fra medisinsk behov, men ut fra juridisk status og vurdert risikonivå.

Særreaksjonen gjennomføres hovedsakelig i spesialiserte, lukkede enheter – og det med god grunn. Men disse plassene er begrensede. Når en økende andel bindes opp av pasienter under dom, blir det mindre rom igjen for andre med tilsvarende behov.

Påvirker helsetjenestens prioriteringer

Resultatet er at pasienter med alvorlig psykose, lav sykdomsinnsikt og behov for strukturert behandling uten dom, ofte må vente – eller henvises til mindre egnede behandlingsmiljøer. Systemet får dermed et slags innebygd filter: Det er ikke nødvendigvis de sykeste som får behandling, men de farligste.

Dom til tvungent psykisk helsevern er ikke straff, men et helserettslig tiltak for personer som er strafferettslig utilregnelige. Like fullt påvirker tiltaket helsetjenestens prioriteringer og ressursbruk.

Når behandlingssystemet i økende grad organiseres rundt risikohåndtering snarere enn helsehjelp, utfordres både faglige og rettslige prinsipper. Og det reiser et moralsk spørsmål: Hva slags helsevesen har vi – dersom det bare har plass til dem med dom?

Reduksjonen i døgnplasser siden 1990-tallet var motivert av ønsket om desentralisering, frivillighet og brukermedvirkning. Dette har gitt gode resultater for mange. Men ikke for alle.

Få reelle alternativer

For personer med alvorlige psykoselidelser og behov for langvarig, skjermet døgnbehandling, finnes det i dag få reelle alternativer. Når særreaksjonen tar en stadig større andel av plassene, taper disse pasientene kampen om knappe ressurser.

Hva må gjøres:

1. Styrk kapasiteten i spesialiserte døgnmiljøer. Det må være plass til både pasienter med dom og pasienter uten dom, men med tilsvarende alvorlig sykdom og behandlingsbehov.

2. Bevisstgjør hvordan særreaksjonen påvirker hele systemet. Dom til behandling er viktig og nødvendig, men binder i dag opp ressurser vi har for lite av.

3. Gi spesialisthelsetjenesten helhetlig ansvar og myndighet. Når én aktør har ansvar for både planlegging og gjennomføring, styrkes kvalitet, forutsigbarhet og rettssikkerhet.

Dom til tvungent psykisk helsevern er et viktig tiltak for alvorlig syke personer som har begått lovbrudd i psykotisk tilstand. Men når systemet ikke klarer å ivareta andre pasienter med tilsvarende alvorlig sykdom, oppstår en skjevhet der retten til helsehjelp i praksis styres av domstolsvedtak og voldsrisiko – ikke medisinsk behov.

Dette handler ikke om å sette pasientgrupper opp mot hverandre. Det handler om å bygge et helsevern som har plass til begge.

Et samfunn kjennetegnes av hvordan det behandler sine mest sårbare. I psykisk helsevern må vi derfor stille oss spørsmålet: Har vi egentlig bygget et system som rommer dem?

Ingen oppgitte interessekonflikter