De svakeste pasientene taper i kampen om nye sykehusbygg

Hvem sitter nederst ved bordet i helsevesenet? Det gjør de psykisk syke pasientene. Det har de alltid gjort og gjør det fortsatt – hvis de i det hele tatt sitter ved bordet.

Alle helseministere i de i siste 20-30 årene har vært opptatt av at tilbudet til psykiatriske pasienter skulle bedres, mens realiteten er det stikk motsatte.

Det har i perioden vært en betydelig reduksjon av senger/døgnplasser; i 1990 var det 7745 sengeplasser i norsk psykiatri, i 2022 var det 3200. En reduksjon av døgnplasser med vel 4500 samtidig som befolkningen i samme periode økt med 28 prosent. Dertil kommer at mange av døgnplassene er nå belagt av pasienter som er dømt til tvungen psykisk helsehjelp (TPH). I 2002 sonet 16 personer en TPH-dom - i 2023 var tallet 368. Dette idømmes på bakgrunn av en alvorlig straffbar handling der pasienten ikke er strafferettslig tilregnelig på grunn av alvorlig psykisk sykdom. Det er da nødvendig at samfunnet vernes på grunn av frykt for gjentagelse. Man kan nevne Otta-drapene og Kongsberg-drapene som eksempler hvor gjerningspersoner dømmes til TPH. De færreste psykisk syke er farlige, men lang ventetid, manglende utredning, behandling og stabilisering øker risikoen for farlige episoder.

Tid og ro

Stadig flere dømmes til tvungen psykisk helsehjelp. Den eneste måten man kan redusere dette på er å gi svært syke en god og riktig behandling før de begår en voldshandling. God og riktig behandling reduserer «farligheten» betydelig. Det betyr i denne sammenheng riktig kompetanse, kapasitet, ro og ikke minst tid. Tid kan være fra dager til uker, måneder og av og til sågar år for å stabilisere en tilstand.

Politikere, helsebyråkrater, helsearbeidere og ikke minst pasienter og deres pårørende synes alle å være nokså unisont enige om stor mangel på kapasitet og døgnplasser i psykisk helsevern. Forholdene synes også å bli stadig verre. Nåværende regjerings nasjonale mål om 430 nye sengeplasser i psykisk helsevern synes som et Soria Moria slott, men det er et absolutt minimumsbehov. Sykehusene er pålagt å ta i mot personer som er dømt til tvungen psykisk helsehjelp. Det innebærer at andre psykisk syke personer risikerer å ikke få nødvendig helsehjelp – kanskje ikke før de blir dømt til tvungen helsehjelp. Mange av statsadvokatene er opptatt av og bekymret over manglende kapasitet i de psykiatriske sykehusene. De rapporterer om at psykisk sykdom i økende grad opptar kapasiteten til både politiet og påtalemyndigheten.

«Holdningen er at dette langt på vei skjer fordi psykiatrien beklageligvis ikke er rustet til dette selv», sier statsadvokat Jogeir Nogva i Møre og Romsdal. Det paradoksale er at flere statsadvokater mener at psykisk syke må begå alvorlig kriminalitet for å få adekvat behandling. Statsadvokat Carl Henning Leknesund i Agder sier «at en dom på tvunget psykisk helsevern i mange tilfeller kan anses som en «reklamasjon» over en psykiatri som ikke har evnet å gi behandling.» Detter er ikke verdig for pasienter, pårørende eller personer som utsettes for kriminelle handlinger. Det er de sykeste som rammes hardest - og derved også de potensielt farligste.

Behov for stabilitet

I Innlandet er psykiatriske senger planlagt inn i nytt sykehus på Moelv og samtidig skal Reinsvoll og Sannerud avvikles og selges. Salgssummen er en del av finansieringsgrunnlaget for det nye sykehuset. Det er vanskelig å se for seg at de sykeste av de psykisk syke skal få ro og tid til å stabilisere en tilstand i et travelt og (somatisk dominert) sykehus. Disse pasientene vil helt åpenbart være tjent med at Sannerud og Reinsvoll beholdes med kompetanse og kapasitet, slik at pasientene får stabilitet og ikke minst tid i et område med mulighet til ro i et landlig område med tilgang til forskjellige aktiviteter både ute og inne. Sannerud sykehus og Reinsvoll sykehus ble etablert henholdsvis 1908 og 1913. De må få bestå og kan være en del av regjeringens nasjonale mål om økte døgnplasser.

Randi Rosenqvist med flere skriver i Aftenposten 14. januar 2026 en kronikk for å bevare Gaustad sykehus og avslutter slik: «Det handler om sjansene de svakeste blant oss skal gis til å leve et mest mulig verdig liv.»

Sannerud og Reinsvoll må også bevares nettopp for de svakeste og sykeste blant oss for at de skal få leve et mest mulig verdig liv og det haster.

Om ikke administrasjonen og styret i Helse Innlandet evner å ta tak i dette, så må helseministeren på banen for å instruere både Helse Sørøst og Helse Innlandet – før det er for sent.