Barn blir syke av mangel på søvn

Søvn er en av våre mest grunnleggende funksjoner. Uten tilstrekkelig mengde søvn øker risiko for psykiske lidelser, hjerte-kar sykdommer og livsstilssykdommer som fedme og diabetes type 2. Søvnsykdommer er sykdommer som rammer søvn og våkenhetsreguleringen og fører til redusert mengde og kvalitet av søvnen, og antas å ramme 15-20 prosent av den voksne befolkningen og enda flere unge. Søvnsykdommer antas å være årsak til minst 8-12 prosent av sykefraværet. Barn og ungdom med en søvnsykdom har fire ganger økt risiko for skolefravær.

Hvem skal behandle søvnsykdommer?

Det råder forvirring over hvem som har ansvar for behandling av søvnsykdommer, og som derved også har ansvar for å skaffe seg tilstrekkelig kompetanse i søvnmedisin. I dag finnes ingen overordnet plan for organisering av tilbudet til personer med søvnsykdommer.

Vi som skriver denne kronikken er behandlere i det offentlige, som har dannet et frivillig nettverk for å utveksle erfaringer og støtte hverandre i arbeid med barn, unge og voksne med uttalte søvnproblemer. Vi har alle et faglig engasjement for søvn, men dette er noe vi har tilegnet oss kompetanse på selv. Dette er våre erfaringer:

• Tilbudet til pasienter med søvnsykdommer er fragmentert, tilfeldig og for mange rett og slett fraværende. Kompetansen i søvnmedisin blant helsepersonell er mangelfull, tilfeldig og ujevnt fordelt. Det finnes ingen krav til kompetanse i søvnmedisin, verken for sykepleiere, leger eller psykologer i sentrale utdanningsforskrifter, i motsetning til betydningen av fysisk aktivitet og kosthold.
• Dette er særlig bekymringsfullt for barn og unge, da deres hjerneutvikling er avhengig av nok god søvn. Skoleløpet kan bli ødelagt av ubehandlet søvnsykdom.
• Insomni og forsinket søvnfaselidelse skal per i dag behandles i primærhelsetjenesten. Vår erfaring tilsier at svært få helsesykepleiere og fastleger har kompetansen som skal til for å identifisere disse søvnlidelsene og behandle dem. Når de så kommer til barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) etter noen år med ubehandlet søvnlidelse, kan de ha utviklet depresjon, angst, skolevegring og oppmerksomhetsvansker (mulig ADHD), som følge av dette. Mange havner etter hvert på Distriktspsykiatrisk senter (DPS) når de er over 18 og det samme gjentar seg der. Spesialisthelsetjenesten må bruke ressurser på tilstander som kunne - og burde - vært fanget opp og behandlet tidligere.
• De som har kompetanse, får ikke alltid lov til å benytte den. Noen av oss har opplevd hindringer i å etablere tilbud, samt at etablerte tilbud legges ned.

Ansvarsområdene er uklare og fungerer ikke slik de skal

Vi trenger en nasjonal, overordnet plan for søvnmedisin som tydelig definerer ansvarsområdene mellom førstelinje og spesialisthelsetjeneste. Søvnmedisin må anerkjennes som et eget og viktig fagfelt. Det er per i dag ikke klare retningslinjer for om søvnsykdommer skal behandles innen somatiske sykehus eller psykiatriske sykehus og det trengs klare føringer og bedre samarbeid mellom somatikk og psykiatri.

Minimum bør være:

• Søvnmedisin og behandling av søvnsykdommer kommer inn som eget emne i grunnutdannelsene innen medisin, psykologi og sykepleie.
• Det stilles krav fra helsemyndighetene om øket kompetanse innen søvnmedisin på alle nivå i helsetjenestene. 

Direktør i BUP ved Haukeland Universitetssykehus Liv Kleve skrev nylig en kronikk (Disse trendene gjør oss syke og presser helsevesenet) som fikk mye støtte og oppmerksomhet. Ett av punktene hennes om hva som må til var å normalisere «godt nok» på ulike plan; personlig ansvar, systemansvar, politisk, kulturendring og helsevesenet. Vi mener det ligger et politisk ansvar for å legge til rette for å kunne forebygge søvnlidelser og et system med en førstelinje som fanger opp og har kompetansen til å forebygge at en søvnlidelse utvikler seg til skolefravær, unge uføre og overutredning og overbehandling i en allerede presset spesialisthelsetjeneste.

En mulig løsning er å skalere opp allerede etablerte tilbud, som Søvnskolen Våkne Opp!, som noen av oss allerede har drevet i mange år på DPS. Denne modellen er tatt i bruk i flere klinikker av medlemmer i Nettverk for søvn i klinikk. Det er utarbeidet en manual, kursmateriell og kurs for å lære opp behandlere til å drive gruppebehandling for insomni og døgnrytmelidelse. Dette kan skaleres opp over hele landet på alle nivåer i helsetjenesten og er en effektiv måte å tilby likeverdige tjenester, samt styrke kompetanse innen søvnmedisin i hver klinikk. Søvnskolen Våkne Opp! drives ikke-kommersielt. 

Å investere i søvn er å investere i folkehelse, utdanning, arbeidsliv og bedre psykisk helse. Det vil spare samfunnet for store kostnader knyttet til sykefravær, skolefrafall, overbehandling og langvarige forløp. Først og fremst vil det gi mennesker et bedre liv. Spørsmålet er ikke om vi har råd til en overordnet plan innen søvnmedisin. Spørsmålet er om vi har råd til å la være.