Psykoterapispesialisering er en videreutvikling av terapeutisk breddekompetanse
Det er en kjent utfordring at de mest psykoanalytisk orienterte tradisjonene er vanskelig å tilpasse spesialisthelsetjenestens rammer. Men å dra hele psykoterapifeltet over én kam er en grov feilslutning.
Annonse kun for helsepersonell
Beslutningen om å avvikle arbeidsgiverfinansiering av psykoterapispesialisering er ikke bare et signalpolitisk feilgrep – den vitner om en grunnleggende misforståelse av hva psykoterapi faktisk er, og hva slags kompetanse spesialisthelsetjenesten trenger.
Klinisk breddekompetanse handler om å forstå pasientens kontekst: utredning, differensialdiagnostikk, samhandling og systemarbeid. Terapeutisk breddekompetanse handler derimot om hva som faktisk virker når vi sitter i rommet med pasienten – å kunne lese og regulere affekt, tåle stillstand, bruke seg selv terapeutisk og tilpasse metode til individet. Psykoterapispesialisering handler om å utvikle nettopp denne evnen – det er ikke spissing, men en videreutvikling av kjernen i klinisk arbeid.
Spesialisthelsetjenesten trenger begge deler.
Når arbeidsgivere velger å satse utelukkende på klinisk voksen-spesialisering, skaper det samtidig store praktiske og administrative problemer. Det krever mer rullering mellom arbeidsplasser, øker risikoen for forsinkelse i spesialiseringen og gjør det vanskelig å finne kvalifiserte veiledere, siden veiledere må ha samme spesialitet. Samtidig har helseforetakene brukt store ressurser på å utdanne et betydelig antall psykoterapispesialister som nå ikke lenger kan benyttes som veiledere – fordi ingen får ta spesialiseringen de er kvalifisert til å veilede i. Det gjør en investering på mange millioner reelt sett verdiløs, og samtidig devalueres kompetansen til en stor del av de ansatte.
En grov feilslutning
Annonse kun for helsepersonell
Jeg mistenker at det egentlige problemet for arbeidsgiver aldri har vært psykoterapispesialisering som sådan, men valg av metode i enkelte utdanningsløp. Det er en kjent utfordring at de mest psykoanalytisk orienterte tradisjonene er vanskelig å tilpasse spesialisthelsetjenestens rammer. Men å dra hele psykoterapifeltet over én kam er en grov feilslutning. Hvis arbeidsgiver først kan mene noe om spesialitet, kan de like gjerne også presisere hvilke metodeutdanninger de ønsker å støtte – i stedet for å forkaste hele spesialiseringen.
Å satse på psykoterapispesialisering er ikke luksus. Det er en investering i klinisk realisme – i terapeuter som forstår hvordan endring faktisk skjer, og som tåler kompleksiteten i reelle behandlingsforløp. Psykoterapispesialisering og klinisk voksen representerer videreutvikling av to ulike, men like nødvendige typer breddekompetanse. Den kliniske spesialiseringen bygger videre på system- og kontekstforståelse, mens psykoterapispesialiseringen utdyper den terapeutiske forståelsen av endringsprosesser i relasjonen. Spesialisthelsetjenesten trenger begge deler. Det ene gir struktur, retning og rammer – det andre gir dybde, fleksibilitet og reell endringskraft.
Ingen oppgitte interessekonflikter. Innlegget gir uttrykk for forfatterens personlige faglige vurderinger
