Helsetjenesten skaper konfliktene vi ber helsepersonell løse

Helsetjenesten gir ulike yrkesgrupper forskjellige oppgaver, ansvar og muligheter til å styre arbeidsdagen. Deretter ber vi dem løse motsetningene gjennom å forstå hverandre bedre.

I en presset arbeidshverdag vurderer vi andre fort. Legen som ikke kommer, oppfattes som utilgjengelig. Sykepleieren som ringer flere ganger, kan oppfattes som masete. Krav om rask avklaring kan tolkes som manglende respekt for andres arbeidspress.

Slike vurderinger er forståelige, men ikke nødvendigvis riktige.

Vi ser hvordan andre handler overfor oss, men ikke alt de håndterer samtidig. Dermed forklarer vi handlingene med holdninger eller profesjonskultur, selv om de også kan skyldes organiseringen.

Ulike måter å være ansvarlig på

Sykepleiere og leger har de samme overordnede målene: gode og forsvarlige pasientforløp. Men de arbeider ikke under de samme betingelsene.

Sykepleieren er vanligvis knyttet til én avdeling, nær pasienter og pårørende, og følger opp problemer som ikke kan bli liggende. Legen beveger seg ofte mellom flere arenaer og må vurdere oppgaver mot hverandre. Dette er forskjellige måter å være ansvarlig på.

I en artikkel publisert i Social Science & Medicine undersøker vi hvordan kirurger håndterer tilgjengelighet, prioriteringer og avbrytelser. Studien bygger på over 600 timer med observasjon ved et norsk universitetssykehus.

Kirurgene kunne ha stor klinisk myndighet, men begrenset kontroll over når, hvor og i hvilken rekkefølge oppgavene oppstod. Arbeidet ble styrt av hendelser og behov fra flere hold.

Kirurgenes forsøk på å begrense avbrytelser kunne være nødvendig for å fullføre pågående arbeid. Fra sengeposten kunne det oppfattes som avvisning eller manglende samarbeidsvilje.

Det som hjalp legen med å bevare kontroll, kunne gjøre sykepleierens arbeid vanskeligere. Sykepleieren måtte ringe, purre og få saken fulgt opp. Begge kunne handle ansvarlig og likevel skape problemer for den andre.

Når tid blir til moral

Når tiden ikke strekker til, blir uenighet om prioritering fort til moralske vurderinger av hverandre.

For sykepleieren nær pasienten og de pårørende kan en avklaring være nødvendig nå. For legen som vurderer oppgaven mot operasjoner, akutthenvendelser og andre syke pasienter, kan det være forsvarlig at den venter.

Uenigheten handler ikke nødvendigvis om oppgaven er viktig, men om hva som skal komme først, hvem som kan vente, og hvem som avgjør hva som haster.

Vi sier sjelden at arbeidsdagene er organisert forskjellig. I stedet sier vi at «de forstår ikke», «de bryr seg ikke» eller «de vil ikke samarbeide».

Slik blir et problem med organiseringen gjort til et spørsmål om den andres holdninger og vilje til å samarbeide.

Arbeidspress unnskylder ikke ufin kommunikasjon, manglende respekt eller misbruk av profesjonell makt. Profesjonene har heller ikke samme myndighet eller mulighet til å beskytte seg mot avbrytelser.

Forklarer vi samarbeidsproblemer bare med holdninger og profesjonskultur, fritar vi organisasjonen for ansvar.

Holdningsarbeid er ikke nok

Når pasientsamarbeidet avhenger av tilfeldige møter, gjentatte telefoner og evnen til å få oppmerksomhet, bidrar helsetjenesten selv til konfliktene.

Når kontaktveiene er uklare, faste møtepunkter mangler og ansvaret er uavklart, blir helsepersonell stående med problemer de ikke kan løse alene. Da er det ikke nok å be dem samarbeide bedre.

Helsetjenesten trenger faste møtepunkter, tydelige kontaktveier og klare rutiner når avklaringer uteblir. Vi må også forstå hvordan andres arbeidsdager er organisert.

Dialog og respekt er nødvendig. Men dialog kan ikke kompensere for dårlig organisering.

Før vi kaller noe en profesjonskonflikt, bør vi spørre om vi egentlig står overfor en konflikt mellom oppgaver, arbeidsbetingelser og organisatoriske logikker. Hvis problemet skapes av organiseringen, må løsningene også finnes der.

Forfatter

Peter Forde Hougaard er avdelingsleder ved OsloMet, seniorforsker ved Oslo universitetssykehus, barnesykepleier og profesjonssosiolog.

Interessekonflikter: Ingen oppgitte interessekonflikter.

Litteratur: Hougaard, P.F. og Larsen, K. (2026). «Keeping the Distance». Social Science & Medicine. https://doi.org/10.1016/j.socscimed.2026.119846