Nyutdannet lege: – Jeg føler aldri at jobben er meningsløs. Men jeg kan ikke drives av ren og skjær mening
Forfatteren av boken «Er det en lege her? En turnusleges hemmelige dagbok» sier at boka kan ses på både som en slags kjærlighetserklæring og sorgerklæring til legeyrket.
Sandra Marie Kristiansen er ferdig med legeutdanningen og lege i spesialisering1 (LIS1), som tilsvarer den tidligere turnustjenesten. Nå er hun i permisjon med sitt andre barn, mens planen til høsten er å starte på en spesialisering i indremedisin. Midt oppi dette har hun skrevet en slags virkelighetsroman, basert på de helt ferske opplevelsene som nyutdannet lege.
Boka kom ut denne våren. Der forteller Kristiansen om den hektiske tiden med stor vaktbelastning som LIS1 i sykehus, der det å få tid til å tisse ble et nytt personlig mål. Og hun forteller om det halve året ved et fastlegekontor.
70 timers uke er ikke kjempeartig
Hendelsene er i dagbokform, og er en nøktern beskrivelse av hva hun opplevde.
– Jeg prøver å ikke gi så mange svar med to streker under; jeg prøver å vise hvordan min arbeidshverdag var. Så kan man lese mellom linjene at når du har jobbet 70 timer i løpet av fem dager, er dette ikke kjempeartig.
Under overskriften «Fredag 8. april 2022» skriver hun følgende om å hente datteren i barnehagen:
«I det siste har jeg kunnet hente og levere Lillemor så ofte i barnehagen, at en av de ansatte kom bort til meg i dag og spurte med litt lav og alvorlig stemme om alt går bra. Jeg måtte si som sant var, med lav og alvorlig stemme, at jeg for tiden jobber stort sett normale arbeidstider.»
Med lun humor beskriver hun hvordan hun får beskjed om å sy et sår med madrassutur, en vanlig søm til å lukke sår, og diskret sjekker en YouTube-video med tittelen «Learn how to sew matress stich» mens sykepleieren vasker såret.
Hun beskriver også hvordan hun må ringe etter en ortoped som har bakvakt, som kommer inn i rommet som en iskald dommedagsvind, hjelper til med pasienten, for så å kaste legefrakken i søpla når han går ut. Kanskje i den tro at det var en sorteringspose for tøy, men med dramatisk effekt.
Stort ansvar – liten påvirkning
Som helt fersk lege i et stort helsesystem har hun følt på hvor vanskelig det var å ha liten påvirkning på arbeidshverdagen.
– Som lege har man medisinsk ansvar og lite rom for feil, man forventes å yte på et høyt nivå hele tiden. Jeg synes derfor det er et paradoks at forholdene rundt ofte gjør akkurat den jobben vanskeligere. Men likevel er det ditt personlige ansvar hvis noe går galt.
LIS1-leger har også et langt stykke igjen til det som er snittlønn for sykehusleger. Ifølge Legeforeningen er minimumslønnen på rundt 660.000 kroner.
– Jeg kjenner mange med jobber uten ansvar for liv og død, jobb 8–16, avspasering, hjemmekontor og fri alle helger, som samtidig tjener bedre. Man kan jo iblant lure på hvorfor man har valgt denne veien, sier hun, og viser til at leger er i samme båt som både sykepleiere, lærere og politi.
– Det er jobber som er kritiske for samfunnet, men det reflekteres verken økonomisk eller i andre goder. Der synes jeg Norge kunne ha gått foran med et bedre eksempel.
Forfatter innimellom sykehusvakter
Boken skrev hun innimellom vaktene mens det sto på, og den ble avsluttet et lite stykke inn i mammapermisjonen.
– Jeg skrev på boken i ledige stunder, som når babyen sov på dagen. Akkurat nå skjønner jeg ikke at jeg orket det, samtidig var det gøy å skrive, og jeg kjente at det er nå opplevelsen er fersk. Jeg kunne ikke ha ventet i ett år eller to med å skrive den, sier hun på telefon mens femåringen leker i bakgrunnen.
Babyen sover - enn så lenge. Når han etter en liten stund begynner å gråte, trøster hun og snakker videre.
Kristiansen har ikke skrevet nøyaktig hvor hun har vært i turnus, fordi hun ikke ville at debatten skulle handle om forholdene ved et bestemt sykehus. Hennes klare inntrykk er at forholdene er ganske like i hele landet.
Jeg er glad for at jeg ble lege, men det er utvilsomt et krevende yrke
– Boken kan vel ses på både som en slags kjærlighetserklæring og sorgerklæring til legeyrket. Det er givende og spennende, og jeg er glad for at jeg ble lege. Men det er utvilsomt et krevende yrke, av mange grunner.
Skal bli sykehuslege
Valget har falt på spesialisering i indremedisin når mammapermisjonen er over til høsten, selv om det innebærer å fortsatt ha vakter. Akkurat som tidligere tiders typiske mannlige lege er hun avhengig av en samboer som kan ta mer av ansvaret for barn og hjem. Han har en langt mer fleksibel jobb.
– Jeg tenkte at, faglig sett, synes jeg medisin og kirurgi er veldig spennende, og jeg liker veldig godt å være på sykehuset. Der får jeg mest faglig og kollegialt utbytte. Men så tenker man - er det verdt det?
Likevel er hun sikker på at hun valgte riktig.
– Jeg går aldri hjem og føler at jeg har en meningsløs jobb. Men jeg kan ikke drives av ren og skjær mening. Jeg er litt bekymret. Hvorfor skal nå unge flinke folk velge å bli lege, spør hun.
Har troen på at trenden kan snu
Jeg har troen på at vi kan snu trenden i helsevesenet hvis vi vil, men da må vi handle
Hun har tenkt over at fastleger tjener mer, og at private arbeidsgivere kan lokke med større fleksibilitet, og kanskje til og med hjemmekontor.
– Jeg tror ikke det er så mye som skal til før man hadde følt seg mer verdsatt, både med tanke på lønn og arbeidsmengde. Det er ikke noe gøy å komme på jobb hver dag og føle at du bare får gjort ting halvveis fordi du har så mye å gjøre.
Men hun legger til:
– Jeg har troen på at vi kan snu trenden i helsevesenet hvis vi vil, men da må vi handle. Vi har ressursene, og enn så lenge har vi folk som vil jobbe i helsevesenet og drive det fremover. Bare det bør gi håp om en bedre fremtid enn den vi ser nå.
