Simulering bør bli en del av legers utdanning i hele Norge

Utdanning er en av spesialisthelsetjenestens kjerneoppgaver. Likevel vet vi at opplæring ofte kommer i skyggen når sykehusene presses til å levere mer pasientbehandling her og nå. Simulering er et godt eksempel: Til tross for solid dokumentasjon på effekt, finnes det ingen nasjonale krav om systematisk bruk av simulering i LIS-utdanningen.

Ved Nordlandssykehuset har vi valgt å gjøre simulering til en obligatorisk del av introduksjonsuken for LIS1. Vi trener både på akutte situasjoner i traumeteam og medisinske mottaksteam, og på kommunikasjon og samhandling. Erfaringene er tydelige: 95 prosent av deltakerne rapporterer at simuleringen er nyttig eller svært nyttig.

Hvorfor simulere?

De sykeste pasientene møtes av team der samhandling er avgjørende. Da er ikke bare medisinsk kunnskap viktig, men også kommunikasjon og rolleforståelse. Dette kan ikke læres fullt ut gjennom teori eller ved å «følge med» på vakt. Simulering gir mulighet til å øve på sjeldne, men kritiske situasjoner – i trygge rammer.

Samtidig gir det nyansatte leger en opplevelse av mestring tidlig i karrieren. Det styrker både rekruttering og trivsel, og ikke minst pasientsikkerheten.

Pasientsikkerhet forutsetter investering i læring

At utdanning må vike for produksjonskrav, er en kortsiktig tankegang. God, strukturert opplæring gir gevinster i form av bedre pasientbehandling, lavere risiko for feil og mer robuste team. For arbeidet med innføring av simulering under introduksjonsuken for LIS1, fikk vi Nordlandssykehusets pasientsikkerhetspris i 2024.

Men pris alene flytter ikke systemet. For at simulering skal bli en bærebjelke i LIS-utdanningen, må sykehusene ta grep. Det har nå kommet nasjonale anbefalinger om simulering i LIS1-utdanningen. Konklusjonen i denne anbefalingen er at:

• Simuleringsbaserte læringsaktiviteter har en viktig plass i utdanningen av trygge og kompetente leger.
• Nasjonale anbefalinger kan sikre enhetlig og systematisk bruk av simulering gjennom hele LIS1-utdanningen.
• Simulering bør knyttes til definerte læringsmål, integreres i både tekniske og ikke-tekniske ferdigheter, og benyttes innenfor ulike fagområder.
• Det kan det være hensiktsmessig å utarbeide nasjonale læringsverktøy for simulering.
• Man trenger ressurser til fasilitatorutdanning, slik at kvaliteten blir høy og standardisert.

Vi utdanner for fremtiden

Simulering er ikke en luksus – det er en nødvendighet. Når vi vet at metoden øker læringsutbyttet og styrker pasientsikkerheten, er det er velkomment at dette løftes fra lokale initiativ til nasjonale anbefalinger.

Hvis vi skal ha en helsetjeneste som både tiltrekker seg og beholder dyktige leger, må vi satse på utdanning som virker. Simulering er nøkkelen.

Kronikkforfatter var medlem av den omtalte arbeidsgruppen. Utover dette er det ikke oppgitt interessekonflikter.