Hvor ble de medisinfrie tilbudene av?

Borgarting lagmannsrett felte 30. januar 2026 dom i saken mellom Inger-Mari Eidsvik og staten. Helsetjenesten krenket menneskerettighetene hennes i forbindelse med tvangsmedisinering og isolasjon. Domstolen tok dessverre ikke stilling til om tvangsmedisineringen var nødvendig. Lagmannsretten var «tilbakeholden med å overprøve ansvarlig behandlers vurdering av medisinsk nødvendighet» og vurderte ikke hvorfor man ikke kunne følge Eidsviks ønske om behandling med søvndyssende medisin, samtaler og omsorg. Med slike tiltak har hun tidligere kommet seg raskt.

Fellesaksjonen for medisinfrie tilbud fikk politisk gjennomslag da oppdragsdokumentet til helseforetakene for 2015 slo fast at «Pasienter i psykisk helsevern skal så langt det er forsvarlig kunne velge mellom ulike behandlingstiltak, herunder behandlingstiltak uten medikamenter. Tilbudet utformes i nært samarbeid med brukerorganisasjonene». Medisinfri behandling innebærer ikke nødvendigvis fravær av medisiner, men mindre medisinbruk og større vekt på andre tilnærminger som del av en helhetlig behandling.

Faglig skepsis

Fra psykiatrisk hold ble det advart sterkt mot å opprette slike tilbud, som ble omtalt som uforsvarlige. Evalueringer tyder likevel på at det ikke går dårligere med pasienter som får medisinfri behandling enn dem som får behandling med nevroleptika (Standal et al., 2025).

25 enheter tilbød medisinfri behandling i Norge i 2018. Nå er det nokså stille om dem. Mange er nedlagt, noen fortsetter under andre rammer enn før. Hvorfor førte ikke de medisinfrie tilbudene til større og mer varige endringer i tjenestene?

Intention to fail?

Som noen av oss har vist i en nylig publisert studie (Beyene et al., 2026), var det i utgangspunktet vanskelig å tro at satsningen kunne leve opp til forventningene. Noen tilbud var lagt til enheter som var skeptiske til nyordningen og der forholdene ikke lå til rette for at den kunne føre fram.

Deltakerne i studien pekte på rigide prosedyrer som en av hindringene. Pasientene måtte følge vanlige rutiner, og det var lite rom for individuelle tilpasninger. For eksempel kunne døgnoppholdene være tidsbegrenset og uten oppfølging etter utskrivelsen. Slikt er lite omsorgsfullt og støttende for pasienter som er sårbare etter avslutning av den medikamentelle behandlingen.

Mange ansatte så på diagnostikk og medikamentell behandling som vesentlig. Det manglet en klar behandlingsstrategi uten medisiner. Ansatte fortalte om lite samsvar mellom ansvar og myndighet, og miljøterapeutene opplevde at de hadde lite støtte hos leger og psykologer.

Kunne det lykkes?

Medisinfrie behandlingstilbud finnes fortsatt. Noen enheter er avviklet med håp om at tilbudet blir videreført i de ordinære tjenestene. Så lenge det psykiske helsevernet er så medikamentorientert, er vi bekymret for at slike tilbud i realiteten er lite tilgjengelige. Dersom en skulle lykkes med satsningen, burde en mange steder ha lagt det opp annerledes.

De medisinfrie tilbudene ble innført som nyopprettede enheter eller som særlige tilbud i etablerte enheter i psykisk helsevern. Psykisk helsevern er styrt av et biomedisinsk paradigme med vekt på diagnostikk og medikamentell behandling. Tilnærmingen blir understøttet av helsemyndigheter som lager behandlingsretningslinjer, der medikamenter blir framhevet som evidensbasert behandling og dermed et førstevalg, og pakkeforløp som standardiserer behandlingen og opprettholder faglige hierarkier. Var det mulig å lykkes innenfor slike institusjonelle rammer?

Psykisk helsevern kan neppe gjøre diametralt motsatte ting samtidig. Ved «psykoselidelser» forventer myndighetene at tjenesten skal følge faglige retningslinjer som sier at «Antipsykotika bør tilbys som en del av behandlingen». Samtidig skal tjenestene tilby personsentrerte tjenester, brukermedvirkning - og til og med medisinfri behandling.

Det er ikke lett å se hvordan satsningen på medisinfrie tilbud kunne lykkes under slike rammevilkår. Medisinfrie tilbud krever relasjonell behandling, tilpasning av innsatsen til den enkeltes behov, og frihet fra prosedyrer og standardiserte tiltak. Skal medisinfri behandling lykkes og bli et tilbud for flere, krever det en annen institusjonskultur.

Vi kan neppe tilby recovery-orientert medisinfri behandling innenfor de samme institusjonelle rammene som de medikamentsentrerte tilbudene i psykisk helsevern. Egne enheter utenfor psykisk helsevern, som kan frigjøre seg fra det medisinsk-diagnostiske paradigmet og gi rom for alternative tilnærminger, vil ha bedre forutsetninger for å lykkes.

Referanser

- Beyene, L.S., Hem, M.H., Topor, A., Kopperud, M.S. og Strand, E.B. (2026). “Something is clashing” – intentions to offer Medication-Free services within a traditional mental health ward. Frontiers in Psychiatry. https://doi.org/10.3389/fpsyt.2026.1711274

- Standal, K., Solbakken, O.A, Benth, J.S., Abbass, A. og Heiervang, K.S. (2025). Are People Worse Off in a Mental Health Treatment Paradigm Where Medication Is Deemphasised? A Naturalistic Noninferiority Trial of an Initiative to Improve Patient Choice. International Journal of Social Psychiatry. https://doi.org/10.1177/00207640251390930

Ingen interessekonflikter oppgitt.

Nye tall: 700 avvik på 476 dager – Helseplattformen skaper pasientrisiko nesten hver uke

Sier nei til alzheimerlegemiddel i Sverige