Ombudet sår tvil om livsnødvendig behandling

Fagdirektør Guri Hestflått Gabrielsen i Likestillings- og diskrimineringsombudet har engasjert seg i saken om en tidligere pasient som krever at staten blir dømt for brudd på menneskerettene for tvangsmedisineringen hun mottok på sykehus. Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) hevder at stadig flere nordmenn blir tvangsmedisinert, «trass i at behandlinga er omstridt». Budskapet sår tvil om behandlingen på norske psykiatriske sykehus, og kan bidra til å gjøre livet for våre sykeste og deres pårørende enda vanskeligere.

Mange pasienter med psykose strever aller mest med nettopp tillit, inkludert tro på at behandlerapparatet vil dem vel og at medisinene som anbefales er trygge og effektive. Av den grunn er det svært uheldig når LDO bidrar til å øke denne usikkerheten ved å etterlate et inntrykk av at dagens behandlingspraksis er omstridt eller uten god dokumentasjon.

Det er imidlertid ingen tvil om at antipsykotisk medikasjon er svært virkningsfullt. Dette er godt dokumentert, og anerkjent i Norge så vel som internasjonalt. En psykotisk tilstand innebærer en forvrengt virkelighetsoppfatning, som kan medføre at pasienten ikke evner å ivareta sine egne interesser. Ofte er derfor pasientene avhengige av tvangsvedtak for å få den hjelpen og omsorgen de trenger, inkludert medisiner. Ved behandling oppnår svært mange rask bedring, slik at tvangsbruken kan reduseres eller avsluttes og de selv kan bidra til og ta del i egen videre behandling.

Gabrielsen hevder også at tvangsbruken gjør at pasienter ikke tør å oppsøke hjelp og hevder videre at den tidligere pasienten som går til sak gjør en stor innsats for mange personer som blir utsatt for tvangsmedisinering i Norge. Men utfordringen er at mange pasienter i en psykotisk tilstand ikke forstår at de er syke og ikke ønsker hjelp – i motsetning til i somatikken – og det er derfor samfunnets og helsevesenets plikt å hjelpe de som ikke kan ta vare på egen helse.

Når en fagdirektør uttaler seg så kategorisk i faglig vanskelige saker gis det inntrykk av at hun har faglig dekning for sine påstander. Men Gabrielsen er jurist og uten psykiatrisk kompetanse som faglig dekning for sin aktivisme. Det er forunderlig at LDO som et statlig organ bidrar til denne form for feilinformasjon og ikke forholder seg til eller kjenner til retningslinjer på feltet både nasjonalt og internasjonalt. Hvilken agenda har LDO i denne saken?

Så finnes det konspirasjonsteorier og tvilere, enten det gjelder antipsykotika, vaksiner, hvorvidt menneskelige utslipp påvirker klimaet, og så videre. Det er ikke ensbetydende med at LDO bør mene at alt er omstridt. Og det blir problematisk når slike påstander fremsettes av en med fagdirektør-tittel i et statlig organ. Ombudet er faglig uavhengig og kan ikke instrueres av regjeringen, men det er likevel forunderlig at de taler mot lover og faglige retningslinjer som er vedtatt av Stortinget.

Ingen oppgitte interessekonflikter