Når medisinen ikke virker

Mange har god nytte av antipsykotiske medisiner. Det er et viktig utgangspunkt.

Samtidig vet vi at effekten varierer betydelig, og at denne variasjonen er særlig relevant i situasjoner der behandling gis med tvang. Internasjonale studier viser at rundt 20 prosent av personer med schizofreni ikke har målbar symptomreduksjon i korttidsstudier når effekt måles strengt. Brukes mer klinisk relevante terskler, er andelen som ikke responderer klart høyere. I tillegg utvikler rundt 20–30 prosent behandlingsresistens, selv etter flere forsøk med ulike medisiner.

Disse tallene er trolig forsiktige. De bygger i stor grad på studier med strenge inkluderingskriterier og kort oppfølgingstid. Pasienter med langvarige og sammensatte problemer, som rusutfordringer, traumer, kognitiv svikt eller gjentatte negative erfaringer med behandling, er ofte underrepresentert i slike studier. Samtidig er dette grupper som oftere havner i tvangssituasjoner. Det gir grunn til å tro at usikkerheten rundt effekten av antipsykotiske medisiner er større i praksis enn det forskningen fanger opp.

Ombudet sår tvil om livsnødvendig behandling

Jeg satt selv i ekspertutvalget som vurderte samtykkevilkåret i psykisk helsevern. Utvalget dokumenterte at antall rapporterte vedtak om behandling uten eget samtykke har økt betydelig etter 2016. I 2022 gjaldt slike vedtak om tvang rundt 3 750 personer, med nær 10 000 vedtak totalt. Utvalget pekte samtidig på at noe av økningen kan forklares av lovendringer i 2017, tydeligere krav til vedtak og bedre rapportering. Det er derfor ikke grunnlag for å hevde at tvangsbruken alene har økt i samme takt. Likevel er omfanget stort nok til å reise alvorlige spørsmål.

Betydelige regionale forskjeller

I 2023 behandlet statsforvalterne i overkant av 1 800 klager på vedtak om behandling uten eget samtykke. De fleste vedtakene ble stadfestet. Tallene i seg selv sier lite om kvaliteten på hvert enkelt tvangsvedtak, men de viser at klageordningen i begrenset grad fører til endringer.

Det som derimot er tydelig, er at det finnes betydelige regionale forskjeller i klageutfall.

Andelen vedtak som stadfestes varierer markant mellom statsforvalterne. Det betyr at sjansen for å få medhold i en klage kan avhenge av hvor i landet du bor. Det utfordrer grunnleggende prinsipper om likhet for loven og rettssikkerhet. Det også er godt dokumenterte regionale forskjeller i hvor mange som tvangsbehandles, og at noen områder klarer seg med mindre tvangsbruk over tid.

Antipsykotika forskrives i praksis til de fleste som får en psykosediagnose. Det er rimelig å anta at mange av dem som havner i tvangssituasjoner, også tilhører gruppen med høyest risiko for manglende effekt. Hvis du blir syk nok til å havne på tvang, har kanskje ikke medisinene virket. Samtidig er bivirkningene godt dokumentert: økt risiko for diabetes og hjerte- og karsykdom, motoriske og nevrologiske plager, kognitiv svekkelse og redusert livskvalitet. For noen er konsekvensene langvarige.

Behov for faglig ydmykhet

Når vi vet at effekten er usikker for mange, at omfanget av vedtak er stort, at klagemulighetene er begrenset, og at rettssikkerheten og tvangsbruken varierer regionalt, tilsier dette behov for større faglig ydmykhet og nysgjerrighet.

Å erkjenne usikkerhet er ikke å avvise behandling. Det er et uttrykk for faglig redelighet.

Mental Helse mener at både fagmiljøene og myndighetene må være åpne om begrensningene i kunnskapsgrunnlaget for tvangsmedisinering, og bruke denne erkjennelsen som utgangspunkt for forbedring: mer individualiserte tilnærminger, utvikling av alternativer til medisiner, bedre beslutningsstøtte og styrket rettssikkerhet.

En mer åpen og ærlig debatt vil ikke svekke tilliten til psykisk helsevern. Den kan tvert imot bidra til bedre behandling, større trygghet og mer legitime beslutninger i møte med noen av de mest sårbare menneskene i samfunnet.

Ombudets agenda er rettssikkerhet