Feil tallgrunnlag i helsetjenesten kan også redde liv

I et debattinnlegg i Dagens Næringsliv påpekte 16 forskere ved Universitetet i Oslo at myndighetenes betalingsvilje for nye legemidler bygger på tallgrunnlag som er både utdatert og utenlandsk. Den såkalte terskelverdien vi legger til grunn stammer fra britiske sykehusdata tidlig på 2000-tallet.

Prinsippet bak terskelverdien er enkelt: Betalingsviljen skal tilsvare alternativkostnaden, altså verdien av behandlingene som må vike dersom en ny behandling innføres. Betaler helseforetakene mer enn dette, taper pasienter i andre deler av helsetjenesten mer helse enn det de som får tilgang til det nye legemidlet vinner.

Behov for en norsk studie

Hvis det virkelig er slik at vi fortsatt styrer etter tall fra Storbritannia for 15-20 år siden, er det vanskelig å forstå hvorfor vi ikke for lengst har oppdatert kunnskapsgrunnlaget. Forskerne har derfor et godt poeng. Vi trenger faktisk en norsk studie av alternativkostnaden.

Vi vet ikke hva en slik studie vil konkludere med, men for de som har fulgt debatten om terskelverdier, vil det overraske stort dersom studien skulle vise at dagens betalingsvilje er for høy. Mer sannsynlig er det motsatte - at vi bør heve terskelverdien. Og det er nettopp det som har en alvorlig bivirkning for helseforetak og pasientgrupper. Det kan faktisk koste liv i helsetjenesten.

Legemiddelmarkedet fungerer ikke som et anonymt verdensmarked der prisen er gitt. Det er et globalt, men bilateralt system, basert på hemmelige forhandlinger mellom legemiddelprodusenter og nasjonale myndigheter. Prisene Norge betaler er for eksempel neppe de samme som i Storbritannia.

Et kraftfullt virkemiddel

I slike forhandlinger oppfattes terskelverdiene som en reservasjonspris. Partene vet at legemidler med priskrav som overstiger denne, får nei. Grensen er ikke absolutt, men aktørene kjenner terrenget. Slik blir myndighetenes terskelverdi et kraftfullt virkemiddel i forhandlingene. Så hvordan kan en oppjustert og et tilsynelatende riktigere anslag på betalingsvilje gi tapte liv?

En høyere og «riktigere» terskelverdi vil tross alt føre til at noen av legemidlene som i dag får nei, ville blitt innført (raskere). Det er bra. Men hva med alle legemidlene som helseforetakene vil si ja til i fremtiden, selv med dagens, kanskje utdaterte betalingsvilje? I forhandlingene vil legemiddelfirmaene selvsagt følge etter og oppjustere alle priskravene, i visshet om at dette har ikke myndighetene «råd til» å si nei til.

Det er dette som kan bli dyrt. Helseforetakene vurderer opp mot 90 til 100 nye legemidler i året, og kanskje så mange som 70 prosent ender med et ja til innføring, selv om mange mener at terskelen er satt «for lavt». Skulle denne bli oppjustert, vil dermed alle legemidlene som ikke er konkurranseutsatt med anbud bli dyrere. Ikke bare de som ellers ville fått nei med dagens terskelverdi, men også de vi vi uansett ville sagt ja til. Alt dette må sykehusene dekke inn ved å nedprioritere andre behandlingstilbud. Som forskerne minner oss på: «Én krone brukt ett sted, kan ikke brukes et annet.» Det kan bli et langt større inndekningsbehov og dermed helsetap enn det noen kanskje hadde regnet med.

Mer kunnskap om alternativkostnaden i norske sykehus er selvsagt ønskelig. Men hvordan den kunnskapen bør brukes i et forhandlingsspill med globale legemiddelselskaper, er et spørsmål vi ikke har tatt nok på alvor.

Ingen oppgitte interessekonflikter