– Når prisen blir for høy

Jana Midelfart Hoff, nevrolog og byråd (H) for skole og barnehage i Bergen kommune
Når disse linjer skrives, er det akkurat midt i påsken. Den er antakelig favoritthøytiden min – av mange årsaker. Noe av det jeg liker best, er å spenne på meg skiene, og bare gå. Både som nevrolog og politiker opplever jeg at ting ofte tar tid – og at konkrete resultater av og til uteblir. Da er det noe befriende over det å gli bortover i nysnø, og se at det blir spor etter meg. Selv om de bare varer til neste snøfall.
Det er nettopp det enkle med skigåing som tiltaler meg. Så har jeg da også smørefrie ski, noe som er langsomt, men behagelig: Kle på seg, på med ski, ut i løypa.
IKKE FOR AMATØRER. Ellers er det ikke lenger enkelt med ski. Nylig sto jeg bak to menn i sin beste alder, «ski-fedre» må vite. Avkommets tider i løypa ble behørig diskutert, og ikke minst, smøring av ski. Det siste var absolutt ikke noe avkommet hadde noe med. «Skismøring er ikke noe for amatører», som den ene sa. «Hø-hø».
Også jeg har skjønt at smøring av ski er alvorlige greier. Ikke bare holder skilandslaget seg med en kostbar smørebuss, men diverse hyttereportasjer i kulørte magasiner viser at smørerom åpenbart har blitt en nødvendighet på norske hytter.
Så er altså ikke skismøring noe for amatører. Mye penger koster det også. Som barn må du altså ha noen som smører for deg, og som kan kjøpe inn det som skal til: Ditt personlige støtteapparat, rett og slett. Ikke alle barn har det. Om terskelen for å prøve seg på ski var høy før, kan den virke uovervinnelig nå. Skisporten blir for de få heldige.
MENTALITETEN. Men det er ikke bare skisporten som har blitt sånn. Da jeg var barn og ungdom, drev jeg med svømming. Det som kostet, var treningsavgift og egenandeler for bussturer til mesterskap i Molde og på Sunndalsøra. Badetøyet var underordnet, det gikk i bukser og badedrakter som ikke endret seg særlig fra sesong til sesong, og badehette og badebriller ble kjøpt gjennom klubben. Nå forteller venner meg om krav til «aerodynamisk» svømmetøy for astronomiske priser, og treningsleirer som ikke lenger legges til en campingplass i Östersund, men til Mallorca eller Den franske riviera.
Selv i fotballidretten, som fremdeles smykker seg litt med myten om «en løkke, en ball – alle blir med» – er så langt ifra det. Sportens kommersielle potensial utnyttes til fulle. Det å gi poden sko som Messi, drakt som Ronaldo og helst få se heltene spille i levende live, kan ruinere ethvert familiebudsjett.
EKSPERTENE. En ball er forresten heller ikke lenger bare en ball, skjønte jeg nylig. Det var da husets far og tenåring med cocker spaniel-øyne bekjentgjorde at de hadde kjøpt en helt unik og spesiell ball for en dertil flere mer mål med den. Mitt vantro uttrykk og min verbale og non-verbale understreking av at jeg ikke kunne skjønne at en ball kan være mer eller mindre enn det – en ball, altså – ble bryskt avvist. For ekspeditøren i butikken var nemlig ekspert, må vite. Etter dette ville fotballspilling aldri bli det samme igjen.
Fra spøk til alvor, eller egentlig fra lett oppgitthet til dyp bekymring: Idrett er en unik arena for forebyggende helse, trivsel og sosial læring. Hvis dette blir en arena som kontinuerlig snevres inn fordi de som deltar, stadig må ha mer sofistikert og kostbart utstyr, er vi som samfunn på feil vei.
LUKSUSJAGET. Fra tid til annen leser vi om fattigdom blant norske barn. Ofte beskrives en relativ fattigdom, hvor familien har så man kan klare seg hva de basale behov angår, men som ikke klarer å leve opp til stadig større materielle krav, inkludert utstyr til idrett. De barna det gjelder, utelukkes, eller de orker ikke å delta på fritidsaktiviteter fordi de føler at de allerede har tapt på forhånd.
Det er da jeg tenker at dette faktisk er vårt problem. Vi andre, vi som er foreldre til barn i samme nabolag, samme skole, samme by. Vi må sette foten ned og ta ansvaret ved å si «nei». At man kan, betyr ikke at man må. Vi voksne må bremse jaget etter nytt utstyr og nye modeller. Det er ikke de nye, dyre skoene som avgjør om en blir en god fotballspiller. Brukt alpinutstyr gjør nytten de par gangene man står på ski om vinteren. Eller kanskje bare leie?
SI NEI! Dette krever imidlertid noe av oss, både som foreldre og rollemodeller. Når jeg står der og lurer på om ikke en ny treningstights hadde vært tingen, både for figuren og for ytelsesevnen – ifølge reklamen – må jeg også kunne si nei til meg selv.
Hvis jeg og andre voksne ikke tar det ansvaret, fortsetter jaget, og flere barn faller fra. Og det blir dyrt. For det er å forebygge som lønner seg – ikke å reparere.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 08/2015