Mer tid – uten fragmentering!
Å arbeide under forhold som fører til en uheldig fragmentering av primærhelsetjenesten, skaper frustrasjon og allmennlegeflukt. Heller enn å krangle om selvfølgeligheter, må man fokusere på å fordele arbeidsoppgaver fornuftig.
Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.
LEGELIV-KOMMENTAREN: Lina Linnestad, spesialist i allmennmedisin, fastlege i Vestby og militærlege i Oslo
PROFESJONSKAMPER ER ofte meningsløs sløsing med tid og ressurser. En brannmann har større forutsetninger for å slukke en brann enn en rørlegger, selv om sistnevnte sikkert kan hjelpe til. En jordmor er flinkere til å bedømme fosterleie enn en hudlege.
På bakgrunn av utdanning og erfaring settes man til arbeidsoppgaver man forutsettes å håndtere bedre enn mennesker med andre yrker. Hvorfor skal man da bruke krefter på å krangle om hvem som utfører arbeidsoppgavene best?
SINN I KOK. Helsevesenet har dessverre en historie preget av mange slike kamper. Grensesnittet mellom en helsefagarbeiders og sykepleiers oppgaver, og mellom en sykepleiers og leges oppgaver, kan i enkelte sammenhenger være noe utflytende. Dette må ikke føre til rolleblanding.
En publikasjon i Cochrane i juli i år har satt mange sinn i kok. Her hevdes det at sykepleiere utfører diagnostikk og behandling av en del sykdommer like godt, eller bedre, enn leger. Det understrekes at studiene har lav evidens. Likevel har studien skapt mange villedende overskrifter.
ROLLENE. Ovennevnte påstand om hvem som har de beste forutsetningene for å utføre god diagnostikk og behandling, skulle være unødvendig å diskutere. Sykepleiestudiet tilsvarer ikke «medisin light», men er et eget studium med til dels helt andre fag enn legene lærer under medisinstudiet. Det er opplagt at sykepleierne i hovedregel er bedre enn legene til å utføre sykepleieroppgaver. På samme måte har legene størst forutsetninger for å utføre legeoppgavene på best mulig måte.
Det er trolig at et godt samarbeid mellom sykepleiere og leger vil gi et bedre tilbud til pasientene. Det vil være til pasientens beste om man har en god rolleforståelse. Heller enn å krangle om selvfølgeligheter, må man fokusere på fornuftig fordeling av arbeidsoppgaver.
TIDEN. Studien, som ble publisert i juli, beskrev hvordan sykepleierne hadde anledning til å konferere med lege. Det virker således ikke å ha vært en annen ansvarsfordeling enn den vi er vant med. Videre fremkommer det at sykepleierne jevnt over hadde mulighet til å sette av lengre tid med pasientene. Det er nærliggende å tro at dette bidrar til økt pasienttilfredshet.
Det er ingen hemmelighet at mennesker setter pris på å bli hørt og sett. At tid som selvstendig faktor har effekt på resultater, må ikke blandes med faglige forutsetninger for de andre aspektene ved arbeidet. Det vil neppe tjene pasienten hvis én behandler kan sette av tid mens en annen skal ha hovedansvar for det faglige.
KONTINUITETEN. Det er helt sikkert en del av oppgavene fastleger sysler med, som kan overtas av sykepleiere. Det blir spennende å se hvordan dette er forsøkt løst i pilotprosjektet med primærhelseteam. Det vil trolig være formålstjenlig at sykepleie som fag får større plass i primærhelsetjenesten. Imidlertid er det helt essensielt at dette ikke går på bekostning av den tilmålte tiden pasienten nå har med fastlegen.
Et av de store suksesskriteriene for fastlegeordningen er muligheten for kontinuitet i lege-/pasientforholdet. Rollen som fastlege gir en helt unik mulighet til å skaffe seg breddeforståelse av et menneske, og gir dermed også solid grunnlag for diagnostikk og behandling.
LEGEFLUKTEN. Det er flere eksempler på leger som har flyktet fra «Vårdcentraler» i Sverige der de opplever arbeidshverdagen som uholdbar. Her har forsøk på fordeling av arbeidsoppgaver mellom ulike yrkesgrupper ført til en svært uheldig fragmentering av primærhelsetjenesten. Legene har ikke lenger oppfølgingsansvar for enkeltpasienter og brukes mer som konsulenter for sykepleierne. Slik mister legene helhetsbildet av den enkelte pasienten, og grunnlaget for rådgivning svekkes betraktelig.
Å arbeide under slike forhold, fører til frustrasjon og økt flukt av allmennleger fra primærhelsetjenesten. Pasientene vil selvfølgelig bli de skadelidende.
IDEOLOGI – OG SPÅDOMMER. For omkring 40 år siden ble allmennmedisinens ideologi forkortet til akronymet «KOPF», som står for kontinuerlig, omfattende, personlig og forpliktende. Noen år senere ble det av en gruppe allmennleger beskrevet et skrekkscenario der dette ble erstattet av «DUST»: Diskontinuerlig, uforpliktende, snevert og teknologisk.
La oss inderlig håpe vi slipper å se at de dystre spådommene om allmennmedisinen går i oppfyllelse.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin/Legeliv 15/2018
