Fastlegen er der for oss over tid
– Det ser ikke ut til at alle med makt og myndighet forstår at vi kan miste det spesielle ved fastlegeordningen – at fastlegen diagnostiserer, behandler og er der for oss over tid.
Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.
LEGELIV-KOMMENTAREN: Helen Brandstorp, lege/turnusveileder og leder av Nasjonalt senter for distriktsmedisin, UiT
FASTLEGEORDNINGEN ER overbelastet og vi trenger å rekruttere flere fastleger. Hele 15 kronikker om dette har jeg kunnet samle i løpet av sommermånedene. Unisont fastslår artikkelforfatterne at ordningen har utfordringer som må løses. Nå.
Allikevel ser det ikke ut til at alle med makt og myndighet forstår at vi kan miste det helt spesielle ved fastlegeordningen – at fastlegen diagnostiserer, behandler og er der for oss over tid.
Denne klare, personlige forpliktelsen gjør vi dumt i å ta lett på. Å være der for andre, uansett hva, dag etter dag, krever både mot, moral og utholdenhet. Mange av oss unngår slike bindinger utenom familie og venner. Hvor henter fastlegene denne viljen til dette uvanlige og viktige ansvaret fra?
HAT OG KJÆRLIGHET. Å være sett, avslørt, og allikevel elsket, er et gammelt tema som jeg tror sier noe essensielt om dagens fastlegeordning, om enn spissformulert. I et fastlege-/pasientforhold vil følelsen av å være avslørt og allikevel akseptert, vokse frem gradvis – og den kan blomstre i enkeltkonsultasjoner.
Selv om pasienten er i sentrum, blir også legen sett. Alle møter handler om samspill der vi påvirker hverandre. Det både krever og gir noe til begge parter. I kollegasamtaler sier fastleger flest at de elsker jobben sin, at de har orkesterplass til livet. Nye kolleger får høre at de vil bli overrasket over hvor glade de blir i pasientene sine og hvor mye de får igjen.
Ett av de sterke møtene jeg hadde som ung fastlege, var med en yngre mann som ville snakke med meg etter et tragisk selvmord. – Du er en sånn som man elsker eller hater, sa han plutselig vennlig. Jeg ante det, men hadde ikke helt innrømmet det for meg selv. Krevende og givende.
FORPLIKTELSENE. Nå har jeg sluttet som fastlege. De beste legene er der, i gode og i onde dager. Vi andre velger og vraker. To ganger i året kan vi bytte fastlege, men de fleste blir allikevel værende. Valgmulighetene er oftest ikke all verdens. Uansett prøver mange å få det til med den legen de selv har valgt.
Legene kunne på sin side ha unngått noe av det strevsomme som vanligvis dukker opp i langvarige relasjoner. De kunne ha gått inn for å fordele forpliktelsene for pasientene på hele legekontoret. Slik gjør de det i Storbritannia og Sverige. De kunne ha tatt imot hjelp fra andre yrkesgrupper med åpne armer, eller blitt nettleger. Men nei da!
Når vi vet at allmennlegene i Sverige og Storbritannia er i en mye dypere krise enn her hjemme, er dette verdt å tenke litt over.
TROEN. Typisk i vår rike del av verden er at vi retter oppmerksomheten mot oss selv. Vi lytter dessuten mer til vår egen overbevisning enn til klassiske autoriteter. Når ens «eget» står i sentrum, blir forpliktelser til større fellesskap mindre viktig. Mennesker blir lettere å skifte ut.
Men fastleger sier altså imidlertid heller at de er glade i pasientene sine enn at de vil være vikar eller online-lege med mye mindre ansvar. Det skyldes neppe at fastlegene er spesielt omsorgsfulle mennesker. Kanskje er heller det sånn at pasientene på fastlegelista etter hvert blir en del av legenes «eget» – mennesker de føler seg sett av, knyttet til og som de får både mening og sin identitet fra.
Det ser også ut til at hele legekontoret over tid kan inkluderes fastlegenes «eget». For når kontorene vokser seg store, deles de gjerne opp i mindre, mer oversiktlige enheter. Slik får alles personlige engasjement og eierfølelse plass. De sammenslåtte legevaktene må jobbe hardt for å bli inkludert i fastlegenes «eget».
Fastlegers faglige praksis utvikles også i tråd med det legene selv tror på. Hvis retningslinjer fra en smal medisinsk spesialitet ikke passer inn i allmennpraksis, blir bare deler implementert.
ANSVARET. Kravet om autonomi og skepsis til autoriteter ses videre i møte med kommuneledere og byråkrati fjernt fra legenes hverdag. Man må være tett på og spille på lag om man skal få noe å si.
I 16 år har fastlegene vært der for alle, forbilledlig godt fordelt i vårt langstrakte land. Deres verdi uttrykker vi ikke bare i tall, men vi ser den i menneskers tillit og valg.
Hvis vi skal styrke selve fundamentet i hele helsevesenet, må fastlegeordningen forstås bedre – menneskene og de uskrevne reglene mellom dem – det som skaper systemene. Vi trenger at de vil ta ansvar og orker å være der i mange år til.
Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 15/2017