LIS traff meg som et knyttneveslag i magen

Den nye dramaserien LIS traff også meg som et knyttneveslag i magen. Sendte meg rett tilbake til nattevaktene. Til det lille kottet jeg lå i uten å få sove, med kroppen i beredskap og blikket festet på callingen som kunne ringe når som helst. Et varsel om potensiell katastrofe. I måneder – faktisk år – etterpå kunne jeg fortsatt våkne av den lyden, selv hjemme i min egen seng. 

På min første nattevakt som studentvikar med lisens ble det sendt inn avviksmelding på meg. Jeg hadde tatt imot en slagpasient til trombolyse. Gjort alt riktig klinisk: vurdert kriterier, undersøkt, tatt CT for å utelukke blødning. Jeg var trygg på beslutningen. Men jeg hadde ikke ringt opp til sengeposten og bedt dem klargjøre legemiddelet. Jeg trodde den beskjeden gikk via noen andre i mottaket. For jeg hadde ikke fått noen egentlig opplæring. Ikke fått det aktuelle flytskjemaet. Visste ikke engang at det eksisterte. Og dette kom nok ikke frem i avviksmeldingen. 

Flinke idealister

Den mer erfarne legen ga meg et klapp på skulderen: «Alle kan gjøre feil.» Jeg ville synke ned i et hull i bakken. Først senere ble jeg forbanna. Senere den sommeren sluttet en annen studentvikar. Hun hadde stått alene på nattevakt da det kokte i mottak. En pasient med hjerneblødning fikk forsinket CT. Det gikk galt. 

Jeg husker også en av mine første vakter som LIS1 på kirurgisk. En erfaren kvinnelig kirurg, pioner i sitt fag – og skarp som få. Hun kjeftet gjentatte ganger på operasjonssykepleieren som var for treg. Midt i operasjonen prøvde jeg å være til hjelp. Tok et instrument og rakte det til henne. Steril som jeg var. Jeg fikk huden full. Følte meg som en dum bikkje. For det var første gang noen fortalte meg at jeg absolutt ALDRI måtte røre instrumentbordet. Sykepleieren hvisket: «Hun er sånn med alle.» Men på en senere vakt sa den samme overlegen: «Du er jo ikke helt tapt bak en vogn.» Det var det fineste noen hadde sagt til meg den uka. 

Først er man ung idealist. Usikker. Flink. Redd for å feile. Prøver å bli den beste versjonen av seg selv. Men leger formes i en kultur som premierer spisse albuer og evnen til å bite tennene sammen. Det er sjelden tid eller rom for å sjekke inn hos hverandre. Fravær av kritikk er det nærmeste du kommer ros. Bakvaktene som skal støtte er ofte travle, slitne, desillusjonerte, etter å selv ha herdet seg gjennom systemet. På snus og pulverkaffe. 

Generasjonstraume

Vi klager ikke. Vi bare står i det. Og vi sparker nedover – fordi vi selv er vant til å bli sparket på. Et slags generasjonstraume. Og det fungerer stadig dårligere. For selv idealistene blir utbrente. I et overbelastet helsevesen, med sviktende autonomi og mindre rom for faglig utvikling. Og alternativene blir stadig flere og mer lukrative. Da jeg begynte å studere, var det nærmest uhørt å bruke en statlig finansiert legeutdanneIse i det private. Nå fremstår det mer og mer selvfølgelig. Og jeg forstår dem som drar. 

Vi skylder ofte på systemet. Men er det også oss det er noe galt med? Når skal vi ta oss selv i nakkeskinnet - og faktisk stå opp mot en ukultur vi selv er med på å videreføre? 

Ikke godta arbeidsvilkår som raserer familielivet. Skrive overtid. Kreve skikkelig opplæring. Forsvarlig bemanning. Ammefri. I solidaritet og fellesskap. For som alle vet har leger historisk sett hatt høyere forekomst av psykisk uhelse, rusmisbruk - og selvmord. Dette er ikke bare et systemproblem. Det handler om oss og vår stilltiende aksept. Sterkhetsidealet. 

Vi er mangelvare. Vi har påvirkningskraft. Og for ordens skyld: Selv jeg som rettsmedisiner-som aldri forskriver antibiotika kjente det rykke instinktivt i hele kroppen da en lege i serien ville gi cefotaksim til en pasient med straksallergi for penicillin. Altså, hallo?! Til alle kolleger på jobb i kveld: God vakt. Ta vare på hverandre.

Ingen oppgitte interessekonflikter