Slik bidrar norsk helsepersonell til å bygge opp et krefttilbud i Etiopia

Siden 2013 har norske fagfolk bidratt til å bygge opp kreftbehandlingen i Etiopia. Landet som da hadde rundt 90 millioner innbyggere, hadde bare ett kreftsenter, med tre onkologer, lokalisert i hovedstaden Addis Abeba.

– I Norge er vi vant til å kunne få det beste fra øverste hylle. Vi har kompetansen, medikamentene, strålekapasitet og fantastiske kirurger. Vi har det vi ønsker oss, selv om det kanskje ikke alltid høres sånn ut, sier Kjell Magne Tveit til Dagens Medisin.

Han var tidligere avdelingsleder for kreftavdelingen ved Oslo universitetssykehus (OUS) og faglig ansvarlig for prosjektet fra helseforetaket.

De mange reisene til det afrikanske landet i løpet av det siste tiåret – og de store kontrastene – har gjort et stort inntrykk på ham personlig.

– Forskjellene mellom det vi har her i landet og behovene vi møter i Etiopia er voldsomme. Det er helt ubegripelig at det kan være sånn. Det er ikke gitt at det skal være som vi har det, men man burde fordele godene bedre i denne verden.

Kompetanseheving og utdanning

Tveit er nå pensjonert, men fremdeles involvert i prosjektet som i 2013 startet med onkologutdanning, før det ble utvidet til å inkludere masterutdanning for kreftsykepleiere i 2015, og så til å utdanne stråleterapeuter i 2021.

I dag er innbyggertallet i Etiopia på rundt 120 millioner, og antall onkologer rundt 50. Fra å ha én onkolog per 30 millioner innbyggere for ti år siden, har man i dag én onkolog per 2,4 millioner innbyggere.

I tillegg har landet gått fra å ha ingen, til 70 kreftsykepleiere og 8 stråleterapeuter, alt takket være et samarbeid mellom Oslo universitetssykehus, Universitetet i Oslo og OsloMet i Norge, og Black Lion Hospital og Addis Ababa University i Etiopia – og 20 millioner kroner fra stiftelsen Aktiv mot kreft.

– Vi har bidratt i kompetanseheving og utdanning. Etiopia har en kreftstrategi, og det bygges nå opp seks nye kreftsentre tilsvarende det i Addis Abeba, pluss noen mindre sentre, sier Tveit.

– Onkologene, sykepleierne og stråleterapeutene som utdannes gjennom programmet, skal ut til disse sentrene. Man bygger opp kapasitet mange flere steder, slik at kreftbehandling skal bli tilgjengelig uansett hvor i landet man bor.

Utdannes i hjemlandet

Det hele begynte med Johan Tausjø, en onkolog ved Oslo universitetssykehus (OUS) som hadde vokst opp i Etiopia. Han hadde fått en idé om et prosjekt som tok sikte på å utdanne flere onkologer i det afrikanske landet, og på den måten motvirke såkalt brain drain, eller hjerneflukt.

– Mange etiopiske leger hadde reist ut for å bli spesialister, men de kom aldri tilbake igjen. Det å utdanne dem i Etiopia er en nøkkel for å bygge opp tilbudet der, sier Tveit.

Han forteller at Tausjø etablerte kontakt med de tre etiopiske legene som var spesialister i onkologi ved Black Lion Hospital.

Det ledet etter hvert til et formelt samarbeid mellom Oslo universitetssykehus og Black Lion Hospital. Det ble så utviklet et utdanningsopplegg som ble godkjent av etiopiske myndigheter.

– For å kunne gjennomføre var vi helt avhengig av midler. Det var ingen lett jobb å skaffe det, forteller Tveit.

Etter hvert fikk de napp hos stiftelsen Aktiv mot kreft.

– Tilfeldigheter som rår

– Dette er litt utenom det vi driver med til vanlig, men vi var lydhøre, minnes Helle Aanesen som er daglig leder i Aktiv mot kreft.

Hun startet stiftelsen sammen med løpedronningen Grete Waitz i 2007, med et mål om å få persontilpasset trening inn som en del av kreftbehandlingen i Norge, gjennom etablering av såkalte Pusterom på kreftsykehus.

Aanesen forteller at det var Tveit og daværende viseadministrerende direktør ved OUS, Tove Strand, som hadde sittet i styret til Aktiv mot kreft, som presenterte prosjektet for dem.

– Så var det litt et tilfelle av tilfeldigheter som rår, sier hun og forteller at Aktiv mot kreft på det tidspunktet hadde et tett samarbeid med treningsutstyrselskapet Adidas, som ønsket at stiftelsen skulle jobbe mer internasjonalt.

– Det mannlige motstykket til Grete Waitz, Haile Gebrselassie, er fra Etiopia og var ambassadør for Adidas, så det passet godt at vi kunne bruke noen av pengene vi fikk fra Adidas-samarbeidet til kreftprosjektet i Etiopia.

Kostnadene var heller ikke så store, i og med at de kreftlegene som skulle bidra, i hovedsak skulle reise over i overlegepermisjonen og dermed var lønnet av sykehuset. OUS’ søknad om midler ble godkjent, og har siden blitt utvidet og innvilget flere ganger.

I disse dager nærmer prosjektet seg på en måte også det som er kjernevirksomheten til Aktiv mot kreft.

– Den første kvinnelige onkologen i landet ble uteksaminert i 2017, og er nå sjef for kreftavdelingen på Black Lion Hospital. Hun har tatt tak i det med trening og kreft. Og det kan se ut som dette blir en bolk i pensum for kreftlegene i Etiopia, antagelig som første land i verden, sier Aanesen.

Bærekraftig

Mens norske fagfolk var tungt involvert i utdanningen av de første kullene med onkologer, er det de etiopiske onkologene som nå i stor grad står for utdanningen av nye kolleger, forteller Kristin Schjølberg.

Hun er i dag leder ved Avdeling for global helse, Oslo universitetssykehus, og har vært involvert i prosjektet helt siden oppstart.

– Det er mye bærekraft i prosjektet. Nå har legene i hovedsak overtatt utdanningen selv, og trenger mindre bidrag fra oss.

Utdanningen av kreftsykepleiere med mastergrad har vært avhengig av norske lærerkrefter gjennom et samarbeid med OsloMet.

– Det er nå en plan om å lære opp sykepleiere ved kreftavdelingen til å ta over mer og mer av utdanningen for kreftsykepleiere. Vi har på plass en norsk sykepleier som skal ha dette fokuset.

Schjølberg forteller at det er mange grunner til at dette er et viktig og verdifullt prosjekt for OUS og for de ansatte som bidrar.

– Det er fint for OUS-ansatte å få et mer flerkulturelt syn, for vi har mange minoriteter her på huset. Og så får de være med å bygge opp en helsetjeneste fra bunnen av.

– Norske fagfolk som arbeider i Afrika, ser ofte pasienter med svært alvorlige og utfordrende sykdomsbilder som vi nå sjelden ser i Norge. De må lære seg å bruke det kliniske blikket på annen måte. Det kan hjelpe dem med prioriteringer også her hjemme, og føre til at man tenker mer over hva vi gjør hjemme i Norge.

Når undervisningen foregår på engelsk, og samtaler med pasienter noen ganger skjer via tolk, gir det også god språktrening, forteller Schjølberg.

Intern brobygging

Hun tror også muligheten til å kunne få bidra globalt, er med på å gjøre OUS til en attraktiv arbeidsplass.

– Prosjekter som det i Etiopia styrker også samarbeidet med internasjonale samarbeidspartnere – både i utviklingsland og i nord. Det er veldig positivt for OUS’ omdømme.

Avdelingslederen forteller at prosjektet også fungerer som en brobygger innad i OUS, ved at de ansatte som bidrar kommer fra Ullevål sykehus, Radiumhospitalet og Rikshospitalet.

– Det er en god effekt med tanke på at vi er sammenslått i ett sykehus.

– Mye vinning

I tillegg ligger det i OUS sitt samfunnsoppdrag som sykehus å gi av kompetansen sin til noen som virkelig trenger det, sier Schjølberg.

– Vi er i verdenstoppen, og kan dele vår kompetanse med fattige land som ikke har noen ting. Det er det viktig at vi fortsetter med i OUS, sier hun.

Schjølberg forteller at global helse-prosjekter per i dag ikke er et lovpålagt oppdrag i oppdragsdokumentene til helseforetakene, men at det jobbes med å endre det via nettverket Global Health Norway.

– Vi prøver også å få fagfeltet globalhelse som et anerkjent fagfelt.

– Det er veldig mye vinning her, sier avdelingslederen.

Lang ventetid

Som en følge av at det ikke var mulig å reise til Etiopia under pandemien og på grunn av borgerkrig i landet, ble det nødvendig å gi digital undervisning. For å bedre denne muligheten, også i fremtiden, bygges det nå opp videokonferanserom ved Black Lion Hospital, slik at det er mulig å gjennomføre digital undervisning og veiledning.

– I tillegg er tanken at spesialister i Norge og Etiopia kan sitte sammen via videokonferanse og diskutere pasienttilfeller og hva som er god behandling, forteller Tveit.

– Hvordan er kreftbehandlingen i Etiopia i dag?

– Selv om det for øyeblikket bygges opp nye kreftklinikker i Addis Abeba, Gonder, Mekele, Harar, Jimma og Hawassa finnes det bare tre strålemaskiner som fungerer, til en befolkning på 120 millioner. Det er mindre enn en tiendedel av antall strålemaskiner i Norge som har under seks millioner innbyggere, svarer Tveit.

Dermed kan ventetiden på stråling være på et halvt til ett år, og mange får ikke tilbud om behandling, påpeker han.

– Og vi vet jo hva som kan skje med kreftsykdommen i ventetid på behandling.

Det er fremdeles bare en liten del av befolkningen som har et tilbud, og de som kommer til behandling, kommer sent.

– Mens muligheten til å helbrede kreftpasienter er på cirka 70 prosent i Norge, er det i Etiopia stikk motsatt – cirka 70 prosent dør av kreften.

– Det mangler mye

Samtidig som OUS og OsloMet bidrar med å bygge opp kompetansen gjennom utdanning av onkologer, kreftsykepleiere og stråleterapeuter, forsøker myndighetene i Etiopia å få etablert infrastruktur i form av strålemaskiner, annet nødvendig utstyr og medikamenter, forteller han.

– Men de har ikke tilgang på verken antistoffer eller immunterapi, som er noe av det viktigste som har skjedd på behandlingsfronten i Norge det siste tiåret.

– Det mangler mye, men vi tror at vår innsats i alle fall betyr mye for de menneskene som nå får hjelp av dem som er utdannet i dette programmet.

Veien mot målet om at kreftbehandling skal bli tilgjengelig for alle i Etiopia, er fortsatt lang, medgir Tveit.

– En kreftdiagnose oppfattes gjerne som en dødsdom i Etiopia. Det er en svært lang vei å gå for å snu dette til å gi etiopierne et håp om at du kan blir bra selv om du får kreft, hvis den oppdages tidlig og du får god behandling. Det vil nok ta lang tid å endre holdningene til kreft i befolkningen.

Les også:

Historisk utdanning av nevrokirurger i Malawi