Arbeidsmoral

Siden 1992 har Olaf Gjerløw Aasland, forsker og leder av Legeforskningsinstituttet, sammenlignet arbeidsforhold og -vilkår for norske og tyske leger som jobber i sine hjemland. Konklusjonen er ikke til å misforstå: «En del norske leger vil ikke akseptere at de egentlig har gode arbeidsforhold, og de er svært opptatt av å få det bedre».
SAMMENLIGNINGEN av Norge og Tyskland er slående: Den tyske radiologen Jörg Geisler har bodd og arbeidet som lege i Norge i 13 år, nå på sykehuset i Tønsberg. I hjemlandet hans «forventes det mer innsats på jobb, og at legene yter ekstra også etter arbeidstid». Obligatorisk kursvirksomhet legges ofte til helger. Pålagt overtid er normen. I liten grad er det aksept «for private forhold som levering av barna», er Geislers dom.
Det er ingen stor overraskelse at tysk arbeidsliv er innrettet på en annen måte. Tyskland er motoren i Europa, og har, sammenlignet med resten av EU, klart seg godt – mye takket vært god organisering og høy arbeidsmoral. Derfor er det urimelig å konkludere med at norske leger er slappe eller «sutrete», som følge av en isolert Norge/Tysland-sammenligning. Det er nok mindre forskjeller på arbeidslivet i de skandinaviske landene. Dessuten bør det ikke være noe mål å organisere helsetjenesten slik at leger aldri får hentet i barnehagen.
DAGENS MEDISIN har i denne utgaven premiere for en ny seksjon i avisen; «Jobb». Vi vil fokusere på arbeidsliv i norsk helsetjeneste – både på system- og individnivå. Det blir – som i avisen ellers – nyhetsjournalistikk og debattstoff som vil dominere spaltene. Helsetjenesten som arbeidsplass er et felt som trenger større fokus fra mediene.
I norsk offentlighet er interessen for forskning som underbygger at norske leger har det bra, ikke så interessant, uttaler Olaf Gjerløw Aasland: «Det er ikke alltid at slike kunnskapsbaserte fakta passer inn i politikken for øvrig», sier han som en forklaring på den manglende interessen. Dette er en utfordring Dagens Medisin tar alvorlig.
REPORTASJEN om arbeidsforholdene for norske leger bør være et innspill i debatten om hvordan helsetjenesten styres og organiseres.
For å uttrykke med rene ord det Gjerløw Aasland ikke sier: Legeforeningen er ikke interessert i fakta om at norske leger har det bra. Det er kanskje innlysende. Foreningen skal arbeide for best mulig rammevilkår for legene. På den annen side: Skal foreningen bli tatt som en seriøs diskusjonspartner for økt kvalitet i helsetjenesten, må evnen og viljen til også å evaluere egne medlemmers innsats og prestasjoner, være med i vurderingen. Det blir en halvkvedet vise når legepresident Hege Gjessing fastslår uten forbehold at: «Når legene sier ifra, er det velbegrunnet». 
STORE omstillingsprosesser, som OUS-fusjonen, påvirker legene, erkjenner Legeforeningsinstituttets leder. Gjerløw Aasland viser til Leger Uten Grenser, som «greier å se det meningsfulle i jobben til tross for dårlige rammebetingelser». Han spør, kanskje litt provoserende: «Bør norske leger prøve å bli mindre berørt av ytre omstendigheter?»
Utfordringen er interessant – og tankevekkende. Samtidig har den sentrale delen av kritikken fra leger og andre i helsetjenesten gått på hvordan dårlig planlegging og svakt funderte prosesser har svekket muligheten for best mulig diagnostisering og behandling. Derfor er utfordringen litt urimelig. Legenes kritikk er ikke bare legitim. Det er også deres plikt å melde fra om forhold som er til hinder for pasientbehandling.
Men iblant kan det være vanskelig å skille snørr fra bart. Legeforeningen og legene må passe på at man ikke skyver pasientene foran seg i kampen for egne lønns- og arbeidsvilkår.
Leder, Dagens Medisin 11/2013