Har vi et helsevesen i forfall eller i endring?

Det langvarige presset helsevesenet har stått i over tid tvinger frem behov for forandring. Jeg tror at vi i den utviklingen bør rette et større fokus på 1) økt helsekompetanse for befolkningen og 2) ivaretakelse av pårørende. Vi må også vise at vi har lært noe av koronapandemien og utvikle flere tilbud innen avstandsoppfølging. Samtidig må vi passe på at vi utvikler tjenester som er tilgjengelige for flest mulig. Til det trenger vi mer forskning og kunnskap om hvordan vi kan møte og styrke pasienter, deres nærmeste og de ansatte for å bedre morgendagens helsetjenester.

Et Norge i endring

Helsevesenet i Norge mangler helsepersonell, og vi ser nå på løsninger for å redusere mengden institusjonskrevende omsorg. Folk må bo lengre hjemme, og vi har en jobb å gjøre når det kommer til å trygge befolkningen i den selvstendiggjøringen som ligger i det. Samtidig påvirkes det norske samfunnet av hendelser utenfor våre landegrenser. Krig og uroligheter ellers i verden gjør at det norske forsvaret må ruste opp, noe som betyr en omdisponering av både kapital og personal. Bevilgningene til helse- og omsorgstjenester vil reduseres, og vi vil ha enda færre innbyggere å rekruttere de manglende helsepersonell fra. Helsetalen (1) som ble lagt fram i januar, peker tydelig mot en ny retning: For å redusere behovet for helsetjenester, må vi styrke folkehelsearbeidet, forebygge mer og legge til rette for bedre sammenheng i helsetjenestene.

Hjemmesykehus – foreløpig et tilbud til de få?

Hjemmesykehus er en behandlingsform som fordrer stor grad av samhandling mellom primær- og spesialisthelsetjeneste, og som vokser frem for å avlaste trykket på akutte senger ved sykehusene. Flere internasjonale studier peker i retning av at pasientene faktisk har kortere og bedre rekonvalesens når de kan gjennomføre hele eller deler av behandlingsforløpet i eget hjem. Tilbudet om hjemmesykehus til voksne pasienter i Norge er fortsatt ungt og noe begrenset både med tanke på type behandling man kan få, men også hvem som kan få den. Strenge kriterier skal oppfylles, og eksklusjonskriterier kan være språk, pårørenderessurser eller knyttet til pasientsikkerhet. Sykepleier Lillian Karlsen har forsket på og skrevet doktorgrad om hjemmesykehus for voksne pasienter (2). Studien hennes belyser helsepersonell og pårørendes erfaringer og perspektiv. Forskningen viser blant annet til hvor kompleks beslutningsprosessen rundt å overføre en pasient til hjemmebehandling kan være. Mange mellommenneskelige og systemiske faktorer spiller inn og som et resultat, er hjemmesykehus i dag et tilbud for de få.

Likeverdige helsetjenester starter med helsekompetanse

Flere av pasientene som blir vurdert aktuelle for behandling i hjemmet, er de som har høy helsekompetanse selv eller har pårørende som har det. I disse tilfellene oppleves ivaretakelsen av pasienten tryggere for beslutningstaker til tross for den fysiske avstanden mellom sykehus og hjem. I praksis betyr dette at de med sterk helsekompetanse har bedre tilgang til helsetjenester. WHO har lenge jobbet for å styrke helsekompetanse som en del av å fremme helselikhet, altså like rettigheter til helsehjelp og like forutsetninger for å kunne hjelpe seg selv. Vi vet at lav helsekompetanse blant annet fører til lavere evne til selvstendighet, flere sykehusinnleggelser, økte kostnader og dårligere helse generelt (3). Økt helsekompetanse blant innbyggerne er en nødvendighet for folkehelsen og den samfunnsutviklingen vi er på vei mot. Og det er en av hjørnesteinene i grunnmuren for at vi skal føle oss trygge i egne hjem der avstanden til hjelp kan være stor. Vi har alle et visst ansvar for egen helbred, men vi skal likevel være trygge på at vi får hjelp når vi trenger det. Helsekompetanse gjør oss sterkere i helseutfordringer vi møter for oss selv og de gangene vi er til stede for de rundt oss.

Men hvem tar vare på de pårørende?

For å redusere presset på helsevesenet, skal vi alle altså bo lengre i egne hjem. Dette fører til at en stadig større del av pleietyngden tilfaller pasientenes familier. Det er et ansvar de ofte tar på seg i mangel av alternativer, samt ut av en følelse av kjærlighet og forpliktelse til deres kjære. De blir ikke spurt om det er dette de ønsker, eller om de i det hele tatt har kapasitet til det. En ny, dansk undersøkelse (4) gir tydelige tegn på hvilket press de pårørende står i. Lederen for den danske pasientforeningen, Morten Freil, advarer om at «Vi skal passe på med at ikke skabe to syge i stedet for én». Dette skjer likevel dessverre ofte, noe jeg selv også har erfart. Så, mens vi planlegger for økt bruk av hjemmebaserte tjenester og avstandsoppfølging; hvordan kan vi balansere omsorgen for de syke samtidig som vi ivaretar de pårørendes behov og helse?

Pårørende frem i lyset

Lillian Karlsen(2) intervjuet flere pårørende om deres opplevelser da deres nærmeste fikk sykehusbehandling i hjemmet. I hennes studie kommer det frem at pårørende i liten grad ble involvert i beslutningstakingen når pasienter ble overført til hjemmesykehus. Liten mulighet for medvirkning, kombinert med en opplevelse av informasjonsoverbelastning, bidro til at mange pårørende kjente på stress og bekymring i overgangen mellom sykehus og hjemmebehandling. I ettertid sa likevel samtlige pårørende at de ville gjort det samme om igjen. Funnene minner oss på at mange har et iboende ønske om å hjelpe sine nærmeste. Selv om vi ser at det kan komme mye godt ut av en slik situasjon, trenger vi å ta til oss de pårørendes behov for involvering, og vi må støtte dem slik at oppgaven oppleves mindre overveldende og utrygg. Det er på høy tid at vi anerkjenner den jobben pårørende gjør og hvordan de faktisk avlaster oss helsepersonell. Og kanskje burde vi spørre hva de trenger for å kunne ta best mulig vare på seg selv og sine kjære.

Kilder

1) Helsetalen 2025

2) Hospital at home for adults. A qualitative study of implementation and care delivery in a Norwegian healthcare context

3) WHO

4) Danske Patienter