Tiden er inne for en helhetlig satsing på Rask psykisk helsehjelp

Psykiske helseproblemer er en av de største utfordringene for folkehelsen i dag, og det er avgjørende å finne virksomme og effektive løsninger for fremtiden. Det kommunale lavterskeltilbudet Rask psykisk helsehjelp (RPH) har vist seg å være en slik løsning. En ny studie publisert i Psychological Medicine viser at RPH ikke bare forbedrer psykisk helse, men også gir betydelige økonomiske fordeler. Det er avgjørende at RPH-modellen brukes og etterleves i kommunene, og det er her skoen trykker. Studien ble gjennomført i en periode hvor RPH-teamene hovedsakelig var finansiert gjennom statlige tilskuddsordninger, som dekket etableringen av tjenesten i 3–4 år. Etter denne perioden ble ansvaret overført til kommunene. Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA) erfarer at mange kommuner ikke prioriterer RPH tilstrekkelig, noe som har ført til økonomisk press, knappe ressurser og en svekket etterlevelse av den opprinnelige modellen. Kvalitetssikrede RPH-tjenester bør være tilgjengelige for alle i Norge, men dette er rett og slett umulig med dagens finansieringsmodell.

Hva er Rask psykisk helsehjelp?

RPH er et gratis tilbud for personer over 16 år med milde til moderate psykiske plager som angst og depresjon. Tilbudet krever ingen henvisning fra lege og ventetiden er vanligvis kort. Det overordnede målet med RPH-satsningen er å gi flere tilgang til virksom psykologisk behandling. Dette gjøres gjennom å tilby kortvarig kognitiv atferdsterapi. Det kan være undervisningsbaserte kurs, veiledet selvhjelp, gruppebehandling og/eller individuell samtaleterapi.

Tilbudet er inspirert av det britiske IAPT-programmet (Improving Access to Psychological Therapies, nå kalt: NHS Talking Therapies). I England tilbys IAPT i alle kommuner og hele 670 000 personer behandles årlig. I Norge er RPH nå etablert i 80 kommuner og alle 15 bydeler i Oslo. Med våre 357 kommuner er vekstpotensialet fortsatt stort.

En umulig oppgave for kommunene

Per i dag er det altså 357 «kokker» som bestemmer selv om de skal prioritere RPH, og i hvilken form og grad. Med en slik organisering er det forståelig at RPH mangler i flere kommuner og at modellen brukes ulikt. Eksempelvis behandler enkelte team personer utenfor målgruppen på grunn av påtrykk fra andre tjenester eller mangel på alternative tilbud. Dette reduserer tilgangen på behandling for dem som faktisk er i målgruppen, koster mer og gir dårligere behandlingsresultater. Andre team har måttet nedskalere tilbudet betydelig på grunn av ressursmangel. I enkelte tilfeller består tilbudet nå så å si kun av mestringskurs, noe som gjør at mange ikke får den behandlingen de trenger. Hvorvidt innbyggerne har tilgang på RPH, og om tjenesten er organisert på en måte vi vet virker, er med andre ord avhengig av hvilken kommune de bor i.

Gevinster for både helse og økonomi

En studie med over 700 deltakere viste at 6 av 10 som mottok RPH ble friske etter seks måneder, mot 3 av 10 i kontrollgruppen. Behandlingen gir fortsatt bedring i psykiske helse opptil tre år etter start, og har vist å fungere på tvers av samfunnslag.

Nyere forskning viser også økonomiske fordeler: RPH-deltakerne har høyere sannsynlighet for jobb uten trygdeytelser, selv fem år etter behandlingen, og bruker færre helsetjenester. Kostnad-nytte-analysen viser at hver investert krone gir en samfunnsøkonomisk gevinst på fem kroner, hovedsakelig gjennom økt arbeidsinntekt og grunnet bedre psykisk helse.

Behov for helhetlig satsning

De positive funnene fra studiene er av begrenset verdi uten god etterlevelse av RPH-modellen. For å oppnå tilsvarende resultater i praksis, er stabilitet i teamene og riktig implementering avgjørende. For å sikre likeverdige tjenester over hele landet, er det nødvendig med en ny organisering av RPH basert på økt sentral styring og finansiering. En løsning tilsvarende IAPT-programmet i England vil kunne sikre kvalitet, gi økonomisk forutsigbarhet og gjøre det lettere å dimensjonere tilbudet etter behov.

Stortinget og regjeringen har vedtatt at alle innbyggere skal ha tilgang til kunnskapsbaserte lavterskeltilbud innen psykisk helse og rus (Opptrappingsplan 2023–2033). I Norge er RPH det eneste kommunale lavterskeltilbudet med dokumentert effekt. Politikerne må sørge for en bedre nasjonal løsning for RPH, som kan bidra til å oppfylle deres egne mål om kunnskapsbasert praksis. En velfungerende og landsdekkende RPH-tjeneste vil dessuten betale for seg selv.

Ingen oppgitte interessekonflikter