Islands generalismesuksess

MANGE LESTE YTRINGEN «Helsevesenet kneler», undertegnet av 50 samfunnsmedisinere. Det startet en samtale om generalisme og spesialisering på sykehusene

Samfunnsmedisinerne skriver at siden demografien er vanskelig å endre, bør vi konsentrere oss om det vi kan gjøre noe med. Som å satse mer på generalistbasert medisin og slik avstemme bedre rommet for den sentraliserte, høyspesialiserte medisinen – den som genererer behov for stadig flere vaktlag og mer reising for pasientene.

Hva om vi lar kompetente generalister i kommuner og på sykehus løse de sammensatte helseproblemene nær der folk lever? Så kan de like kompetente sykehusspesialistene håndtere det mer sjeldne.

ANNERLEDESLANDET. Hvordan man lokalt skaper rimelig gode tjenester, gjennom ulike team, i en rimelig størrelse og sammen med en befolkning som opplever seg kjent, tatt ansvar for og selv spiller på lag – ja, det må stadig forklares til oss som jobber i større system.

Det var nettopp denne dimensjonen ved det gode liv i "Annerledeslandet" jeg lurte på om ville bli forstått da jeg byttet jobb for over fire år siden. Så kom pandemien, og de fleste kunne se hvordan breddekompetanse, faglig kreativitet og omstillingsevne er godt fordelt i alle lag og i hele landet.

Jeg føler for egen del at forståelsen falmer fort. Så i høst ble det studietur til Island – det lille landet som etter noens logikk burde vært slått sammen med et annet for å oppnå fagmiljø store nok til levere på dagens kvalitetskrav.

SAMARBEID PÅ TVERS. Små team på Island klarte imidlertid pandemihåndteringen meget godt. Oppsiktsvekkende tidlig var de i gang med massetesting og gensekvensering. Dødstallene forble lave, og helsetjenestene leverte til alle. Før dette, i 2017, kåret en artikkel i the Lancet deres helsesystem til det nest beste i verden med hensyn til tilgjengelighet og kvalitet. Også i årets Health at a glance-rapport er det gode resultater å se.

På Island fant jeg uttalt pragmatisme og samarbeid på kryss og tvers, like gjerne ut av landet som med andre sektorer. Relasjoner er kapital og pleies nøye. Sosiale strukturer, inkludert slektskap, gir påregnelig støtte og gjør veien kort til ta en telefon.

Er det ikke også slik at relasjoner styrkes når vi får til ting sammen? Og opplever man det motsatte, som fremmedgjøring eller forbigåelse, daler motivasjonen og ansvarsfølelse for fellesskapet. Det tror jeg gjelder både pasienter og profesjonelle.

GENERALISME. En spennende type generalisme er den som bygges både formelt og reelt på basis av at få mennesker må dekke mange felt og funksjoner. Da trekkes kunnskap, ferdigheter og holdninger med fra ett felt til et annet, til et tredje og et fjerde. Overførbare ferdigheter er kjent fra moderne HR. Når relasjoner inkluderes, får vi en utvidet versjon.

Jeg tror at disse bevegelsene mellom fagfelt og funksjoner også øver opp evnen til å se ting fra ulike perspektiv - og dermed evne til å se bredere bilder og bærekraftige veier videre i en virkelighet som jo er preget av endring og uklarheter.

Flere funn fra Sagaøya: Respekten for regler og felles beslutninger er stor – ordninger som holder et land av individualister sammen. Besøkende får gjerne med seg at i Thingvellir var verdens første allting i 930, noen også at lovverket, kalt «Grågåsa», var mye mer utviklet enn vårt på den tiden. Når grågås trenger å samarbeide, blir de synlig gode på orden. Aerodynamiske prinsipper tas til følge i de ressursbesparende plogene i lufta.

NORSK GRANITT. «Den norske granitten» kalte jeg en gang vår egen grunnleggende, og gjennom historien velprøvde, generalisme. Jeg viste til suksesseksemplet sjøfart. Islendingene klarte seg nok også med færre, men mer kompetente og likeverdige folk på båtene enn de klassevante nede på kontinentet. Livet mellom lavafjell trener dessuten opp evnen til å tåle risiko.

Islendingens mot til å prøve nye løsninger og teknologi møtte jeg forresten først i Finland: da mine tre kolleger i Tana og jeg på slutten av 90-tallet besøkte vår ene kollega i nabokommunen Utsjok, lengst nord i landet. Til tross for magrere budsjetter på den finske siden, hadde legen der klart bedre og flere hjelpemidler sammen med andre helsepersonell, som gjorde flere prosedyrer. Den dyreste ressursen var jo den menneskelige. På den tiden var det en ny tanke for meg. Den motiverer fremdeles. Men å være alene lege, det frister fremdeles ikke.

Oppsummert tror jeg at det er lurt å utforske ganske nøye både kulturen og strukturene som omgir de som makter å møte alt det livene våre byr på – med begrensede ressurser, men overraskende gode resultater. Vi må dessuten se litt bredt og inkludere befolkningens rolle, for helsehjelpens kvalitet er dypest sett relasjonsbasert.

Aktuelt: 

Ser til Skottland for å finne løsninger for fastlegeordningen