Slik kan vi få spesialister som dekker helsetjenestens behov

Vi vil rette en stor takk til Terje Rootwelt-Revheim, Ståle Onsgård Sagabråten og Christian Grimsgaard for å sette søkelys på en voksende utfordring i spesialisthelsetjenesten. Av hensyn til vaktordninger, beredskap og fremtidens demografiske utvikling er det behov for større fokus på breddekompetanse i norske sykehus. Som medlemmer av arbeidsgruppen som har arbeidet med indremedisin og breddekompetanse i sykehus i snart et år– har vi gjort oss noen betraktninger rundt alternativene for å løse dette.

Den økende graden av spesialisering bidrar til å fragmentere pasientforløp og krever økt ressursinnsats som ikke nødvendigvis gir merverdi for pasienten. Som det pekes på i kronikken er utfordringen også gjeldende ved de store sykehusene, hvor graden av spesialisering er høyere enn ved lokalsykehus.

Viktig å spisse fellesdelen

Vi mener imidlertid at utfordringene ikke bør tillegges utdanningsstrukturen alene, da det er dagens spesialitetsstruktur, mer enn dagens utdanningsstruktur, som har bidratt til økende grad av subspesialisering, svekket breddekompetanse og fragmenterte pasientforløp, samt ineffektiv ressursbruk og risiko for at helhetlige vurderinger uteblir. Dette underbygges av at utfordringene som beskrives i stor grad allerede er gjeldende, på tross av at de fleste overleger ved norske sykehus i dag er utdannet før 2017 med hovedspesialitet i generell indremedisin og påfølgende grenspesialitet.

I nåværende utdanningsmodell skal felles indremedisinske læringsmål FIM/Del 2 gi et kompetansegrunnlag som tilsvarer hovedspesialiteten generell indremedisin i ordningen før 2017. Imidlertid er disse læringsmålene så omfattende at de ikke realistisk lar seg gjennomføre på nivået de er beskrevet. Vi mener derfor det er viktig å spisse fellesdelen for de ti medisinske spesialitetene slik at den dekker behovet for breddekompetanse som kreves i useksjonert overlegevakt og i beredskapssituasjoner, og anbefaler at læringsmålene revideres slik at de ivaretar dette.

Bedre samhandling med styrket breddespesialitet

Vi ønsker imidlertid å fremheve at dette alene ikke vil være nok for å dekke de demografiske utfordringene og den tiltagende ressursbruken som beskrives. Multisykelighet vil være økende med stigende alder og forventes derfor i størst grad i den eldre befolkningen. Tall fra

Danmark viser like fullt at 40 – 60 prosent av pasienter med multisykdom er under 65 år. I tillegg til spesialister i geriatri er det derfor behov for spesialister i indremedisin med brede kunnskaper innenfor flere fagområder og helhetlig vurderingskompetanse for å ivareta og behandle pasienter med multisykdom og komplekse tilstander. Internasjonale erfaringer, særlig fra Canada og Australia, viser at sterke fagmiljøer i indremedisin resulterer i bedre håndtering av komplekse pasienter, mer sammenhengende pasientforløp og mer effektiv ressursbruk. Fagmiljøene bidrar til forskning på disse pasientgruppene samt utdanning i breddekompetanse og helhetlige vurderinger, til studenter og leger i spesialisering.

Det er god grunn til å anta at en styrking av breddespesialiteten indremedisin i sykehus vil bidra til bedre samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Dagens organisering medfører ofte fragmenterte pasientforløp og tidkrevende henvisningsprosesser. Fastlegene må i mange tilfeller forholde seg til flere ulike fagmiljøer i sykehuset, noe som kan skape unødvendig forsinkelser og økt ressursbruk. Ved å etablere indremedisinske miljøer som fungerer som ett samlet kontaktpunkt for oppfølging av multisyke og komplekse pasienter, vil man kunne frigjøre tid for fastlegene og samtidig gjøre spesialisthelsetjenesten mer tilgjengelig og oversiktlig. Det vil også avlaste de organspesifikke fagmiljøene, som dermed kan bruke sin særskilte kompetanse mer hensiktsmessig til de pasientene som trenger dette mest og målrettet kunne redusere ventetider.

Vi håper derfor at man ikke bare ser bakover når man skal løse fremtidens utfordringer, men bruker internasjonale erfaringer som en rettesnor for gode løsninger. Vi viser ellers til rapporten som sendes ut i nær fremtid, for videre utdyping og kunnskapsgrunnlaget bak våre anbefalinger.

Maria Seferowicz; Spesialist i indremedisin Lovisenberg Diakonale Sykehus, Leder regionalt utdanningsråd indremedisin Helse Sør-Øst, Leder Norsk Indremedisinsk forening, Legeforeningen.

Anette Fosse; Spesialist i allmennmedisin, leder for Nasjonalt senter for distrikts medisin.

Anne Mette Njaastad; Spesialist i indremedisin, Ullevål sykehus OUS, medlem i spesialitetskomiteen i indremedisin Legeforeningen.

Robert Hammer; Spesialist i indremedisin og gastroenterologi og avdelingsoverlege medisinsk avdeling Lofoten Sykehus, Nordlandssykehuset, Regionalt utdanningsråd indremedisin Helse Nord.

Carl G Platou; Spesialist i indremedisin og klinikksjef for Klinikk for medisin og rehabilitering Sykehuset i Levanger, Helse Nord-Trøndelag HF. Leder for regionalt utdanningsråd indremedisin Helse-Midt.

Kristina B. Slåtsve; Spesialist i indremedisin og LIS i samfunnsmedisin Nordlandsykehuset Bodø. Medlem spesialitetskomiteen indremedisin, Legeforeningen.

Cindy Treland; Spesialist i akutt og mottaksmedisin Drammen sykehus, medlem av spesialitetskomiteen AMM, Legeforeningen.

Bendik Løvberg; Spesialist i indremedisin Bærum Sykehus, medlem av spesialitetskomiteen indremedisin, Legeforeningen.

Astri Eri-Montsma; Spesialist i indremedisin og geriatri sykehuset Østfold Kalnes, medlem av spesialitetskomiteen geriatri, Legeforeningen.

Julia Spetz; Spesialist i allmennmedisin varamedlem av spesialitetskomiteen allmennmedisin, Legeforeningen.