Klinisk skjønn er ikke alltid nok – men det må begynne der

Det vises til Stig Magnus Sandberg innlegg i Dagens Medisin 23.7.2026 som tilsvar til vår kronikk  «Kvalitet og kloke valg i psykiatrisk spesialisthelsetjeneste» av Lars Lien og Solveig Klæbo Reitan, publisert i Dagens Medisin 7. juli.

Svarinnlegget viser at det er behov for å diskutere nettopp den problemstillingen vi trekker frem innen psykisk helsevern i Norge. Ulike aktører innen psykisk helsevern har åpenbart forskjellig syn på hva som er den beste måten å drive god klinisk praksis på.  

Ikke tilstrekkelig alene

Vi mener fortsatt at hverdagen i helsevesenet i Norge, og ikke minst resten av verden, først og fremst baserer seg på klinisk skjønn tuftet på solid utdanning og erfaring med teori og praksis og helhetstenkning. I sin utdanning som basis for skjønnet har klinikeren også en innlært struktur/metodikk som den gode kliniske anamnesen. I all hovedsak er klinisk skjønn nok, bl.a. i de aller fleste konsultasjoner på fastlegekontorene hver dag og ved sykepleiernes overvåking av pasienter i sengeposter. Kun hvis en vurderer det avgjørende for videre behandling av pasienten gjør man videre utredninger. 

Sandberg skriver: 

Ingen annen medisinsk spesialitet ville akseptert at erfaring alene skulle være den viktigste kvalitetssikringen. Klinisk erfaring er uvurderlig, men erfaring må utfordres av systematikk. Nettopp derfor bygger moderne medisin på vitenskapelig metode.

Vi er enig i at erfaring og skjønn alene ikke alltid er tilstrekkelig, men det er et rekkefølgeproblem vi ønsker å få fram. Vår erfaring er at i psykiatrien er erfaring og skjønn erstattet av en altfor stor tro på kartlegging ved bruk av spørreskjema. Det vil være som å starte med blodprøver og røntgen før du snakker med pasienten. Eller å stole mye mer på kartet enn terrenget.

Ineffektiv metodikk

Sanderg skriver videre at etter å ha samlet informasjon skal man drøfte hypoteser og trekke en konklusjon. Han skriver

Det er vitenskapelig tenkning anvendt på klinisk praksis.

Det har han helt rett i - dette er måten man jobber på i studentoppgaver på universitetet og i forskningsprosjekter, vitenskapelig metodikk. Kunnskapsbasert klinisk medisin er imidlertid ikke synonymt med dette. Spørreskjema vil ofte lukke snarere enn åpne opp for pasientenes helhetlige behov.  

Han skriver:

Deretter kommer den viktigste delen: Drøftingen. Hvilke funn støtter hypotesen? Hvilke taler imot? Hvilke alternative forklaringer er mer sannsynlige? Først når disse spørsmålene er besvart, kan vi trekke en konklusjon og anbefale behandling.

Klinikeren i medisin forventes å kunne gjennomføre kunnskapsinnhenting og vurdere hypoteser og drøfte og trekke konklusjoner og stå for det, raskt og uten å skrive lange tekster og fylle ut mange sjekklister. Klinikeren kan ikke bruke samme metodikk som man bruker i forsknings- og studentprosjekter. Det er ineffektivt og ikke bærekraftig.

Less is more

Medisin er i utgangspunktet et praktisk fag der man løpende løser problemer som oppstår, samtidig som man også forsker som en del av fagutviklingen og for å øke kunnskapsgrunnlaget (for skjønnet). Psykisk helsevern i Norge preges nå av at denne metodikken ikke rendyrkes. Store faggrupper med viktig kompetanse er kommet inn fra akademia (i utgangspunktet akademiske og ikke praktisks fag) med sin metodikk, og implementerer akademimetodikken i klinikken – heller enn å tilpasse seg klinisk arbeidsmåte og bringe inn egen kompetanse der.  Det er nettopp dette vi vil belyse.  

Skjønn har sine begrensninger. 

skriver Sandberg. Alt har begrensning, ikke minst spørreskjema validert på grupper av mennesker brukt på unike enkeltmennesker – spørreskjema som fylles ut basert på tekst – og ikke basert på klinisk skjønn. Svært ofte er det slik at less is more.

Ingen oppgitte interessekonflikter