Hva skal vi nedprioritere?

JEG HAR VÆRT pasient og pårørende. Jeg er lege og leder. Sannsynligvis og forhåpentligvis kommer jeg til å bli pasient og pårørende igjen.

Jeg er stolt av å være lege. Jeg valgte å bli geriater, og jeg har viet store deler av min yrkeskarriere til å gi de eldre et bedre tilbud. Noen har tenkt at jeg duger til å være en leder i vårt helsevesen, og dette gjør meg stolt.

Nå har vår øverste ledelse, representert ved helseministeren, bedt oss om å se gjennom alt vi driver med, og ber oss om å prioritere våre oppgaver. Dette skal ikke den øverste ledelsen gjøre, fordi den kan ikke fag. Fagfolkene skal gjøre det fordi de kan fag. Dette høres fornuftig ut.

HVA KUTTER VI? Så kommer spørsmålet: Hva skal vi prioritere ned? Hvilke grupper kan nedprioriteres uten at man får en mediestorm? De eldre skrøpelige med fast sykehjemsplass?

Vi vet at i 2023 har de med fast sykehjemsplass et svært lavt funksjonsnivå. Et sykehusopphold har sannsynligvis ikke så mye nytte. Men det føles ganske umenneskelig, selv for fagfolk. Skal vi slutte å gi konservativ behandling til alle med sykelig overvekt? Har det nok nytte i forhold til innsatsen vi legger inn? Hvilke fagfolk skal bestemme det? Dette er en del av medisinen få interesserer seg for. De som interesserer seg, vil nok si at dette er en svært viktig del av arbeidet vi er satt til å gjøre, for å forebygge mer alvorlig sykdom.

DE PÅRØRENDE? Skal vi slutte å betale transport for pasienter til behandling? Hvis de ikke kan kjøre selv eller pårørende ikke kan bringe dem: Må de bekoste det selv? Selv dialysepasientene som må komme tre ganger per uke? Hvilke fagfolk skal bestemme dette? Stemmer dette med tanken om at alle skal ha like muligheter til behandling?

Skal vi be om egeninnsats fra pårørende til innlagte pasienter? Hvis ikke pasienten kan kle på seg selv eller innta egen mat: Må pårørende ta ferie for å få det til? I så fall begynner vi å nærme oss tilstander i andre verdensdeler. Da taper vi på andre fronter, og jeg tviler på at folk flest vil godta det.

Jeg vet faktisk ikke, som fagperson hva vi skal kutte ut. Vi driver ikke med behandling som ikke folk har rett på. Vi driver ikke med behandling som er unyttig.

Nå skal jeg korrigere meg selv. Av og til gjør vi det. Vi behandler sannsynligvis noen pasienter for lenge. Vi må bli bedre på den viktige samtalen om livets slutt. Men dette koster liggetid, og senger har vi ikke nok av.

FAGFOLKENE? Den øverste ledelsen har selvfølgelig helt rett i at vi må verne om fagfolkene. Vi må legge til rette for at de skal kunne føle at de mestrer hverdagen og kan foreta gode faglige vurderinger. Da trenger vi en generell diskusjon om prioritering. Fagfolkene kan ikke ta den alene.

Hvis vi skal beholde fagfolk, må vi også gi dem gode fysiske arbeidsforhold. Vårt sykehus har vært trangt siden vi åpnet. Vi har blitt vant til overbelegg på godt over 100 prosent. Det vil si at vi har flere pasienter enn vi er dimensjonert til. Vi bruker ganger, møterom og putter to inn på et enerom. Vi gjør så godt vi kan med ikke-optimale fysiske forhold for ansatte eller pasienter. Vi håper på å bygge ut, men da må vi spare egenkapital for å få lån.

Som en ung person kan man bo hos foreldrene sine for å få råd til å spare for å kjøpe seg bopel. Vi kan ikke flytte pasientene våre til et annet sykehus for å kunne spare nok for å bygge. Det betyr at vi må spare mens vi jobber samtidig som vi prøver å ta vare på våre pasienter. Vi har svært lite kontroll på hva befolkningen vår trenger av helsetjenester, og vi må levere når behovet kommer.

SYSTEMENE. Når vi må spare på denne måten, mister vi mange av de gode fagfolkene på veien, og det blir ekstremt dyre løsninger. Jeg bare spør: Skal de som skal inn i det nye regjeringskvartalet, gjøre dobbel jobb og halvere antallet ansatte for å få råd til nytt bygg om noen år? Sannsynligvis ikke.

Hvorfor skal vi gjøre dette? Skal vi virkelig bruke masser av verdifull tid til fagfolk på elendige datasystemer? Kan vi ikke investere i systemer som sparer fagfolk tid? Hvis vi skal spare på drift for å få råd til bedre tekniske løsninger, får vi det aldri til. Vi har ikke ressurser til å finne det berømte runde hjulet, og vi fortsetter med det firkantede.

RESSURSBRUKEN. Vi fagfolk ønsker å ha en diskusjon rundt prioritering. Vi ønsker å bruke ressursene våre på best mulig vis. Noe annet er demotiverende. Det å bruke to timer hver dag for å samstemme medikamentlister fordi systemene ikke snakker sammen, er svært frustrerende. Men vi vet samtidig hvis vi ikke gjør det, er det farlig for pasientene. Hvis noe går galt, er det fagfolkene sin skyld – og ikke datasystemet.

Vi fagfolk ønsker å kunne jobbe effektivt. Det å ha en arbeidsplass i lang gangavstand fra sengeposten man har ansvaret for, er fint for vårt aktivitetsnivå, men verken effektivt eller trygt for pasientene. Jeg ønsker ikke å bruke en time i løpet av arbeidstiden til å gå frem og tilbake. Den vil jeg faktisk heller bruke til pasientbehandling.

Gi oss bygg og teknologiske løsninger som gjør at vi kan gjøre det vi ønsker: Å bruke de ressursene vi har – på best mulig vis.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 06-utgaven.