Holder fast på løsninger som ikke virker – svikter pasienter med rehabiliteringsbehov
Riksrevisjonens kritikk er svært treffende, og henger i stor grad sammen med oppbygningen av helsevesenet, som er fragmentert og silobasert, og med et forskningsfelt som oftest står på utsiden og «kikker inn».
15. februar i år leverte Riksrevisjonen rapport på rehabiliteringsfeltet. Resultatene er nedslående. Pasienter med rehabiliteringsbehov får ikke de tjenestene de har krav på, det er stor variasjon i tjenestene og det avdekkes manglende koordinering og styring. Dette fører til store konsekvenser for pasienter og pårørendes helse og deres muligheter for mestring og deltakelse i arbeid og samfunnsliv.
Forrige gang Riksrevisjonen undersøkte rehabiliteringsfeltet var i 2012. Den gang ble det alarmert om de samme manglene, og rehabiliteringsfeltet ble utpekt som det svakeste området i helsevesenet. Helse- og omsorgsdepartementets svar til rapporten for over ti år siden pekte på flere løsningsforslag; tydeligere ansvarsfordeling gjennom blant annet økt satsning på individuell plan og lovpålegg om koordinator og koordinerende enheter i spesialist- og kommunehelsetjenesten. Til tross for dette er nesten ingenting blitt bedre og Riksrevisjonens nye rapport er nedslående. Det poengteres at løsningsforslagene har potensiale, men at man ikke har lyktes i å sette dem ut i livet på en hensiktsmessig måte.
Holder fast på løsninger som ikke virker
Paradoksalt nok finner vi igjen flere av de samme løsningsforslagene i Riksrevisjonens nyeste rapport. Også her foreslås tiltak som økt samhandling, tydeligere arbeidsfordeling og økt satsning på koordinering. Løsningsforslaget er med andre ord «mer av det som ikke har fungert».
Det at man holder fast på tidligere løsningsforslag kan henge sammen med at forskningen på feltet er dårlig egnet til å avdekke hva problemene vi ser i praksis kan skyldes og hvorfor de politiske insentivene ikke fungerer etter intensjonen. Helsetjenestene skal være forskningsbaserte, og forskningsfeltet må ta sin del av ansvaret gjennom å tilføre ny og relevant kunnskap for praksisfeltet. Ikke bare må vi tenke nytt om organisering og innhold i tjenestene, vi må også se etter nye fokusområder og nye metoder for forskning og kunnskapsutvikling på området.
Forsket på rehabilitering
I forskningsgruppen Senter for omsorgsforskning, nord ved UiT Norges arktiske universitet har vi siden 2020 jobbet med samskapingsprosjektet RehabLos. Her har forskerne invitert inn aktører fra rehabiliteringsfeltet som representerer både spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten, Nav og brukerorganisasjoner for å sammen utvikle en innovativ rehabiliteringsmodell. Gjennom en omfattende og langstrakt innovasjonsprosess, har vi jobbet systematisk for å kartlegge utfordringsbildet, utvikle teorigrunnlaget, og konkretisere løsningsforslag for å sikre et bedre og mer sammenhengende rehabiliteringstilbud til spesifikke pasientgrupper.
Brukermedvirkning har vært førende for arbeidet, og historier som beskriver hvordan livet etter mangelfull rehabilitering har ført til brutte ekteskap, utenforskap i arbeidslivet og manglende evne til å håndtere livet med små barn, har vært avgjørende for hvordan vi i RehabLos tenker at rehabiliteringstjenestene skal utvikles. Tjenestene må ha sitt omdreiningspunkt rundt den enkelte og familiens hverdagsliv, og tilby støtte som setter den enkelte i stand til å definere mål og ta eierskap til egen rehabilitering.
Loser pasienten gjennom
Prosjektet er forankret i Helsefellesskapet Troms og Ofoten for å sikre tett samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten og synliggjøre et felles ansvar. Ved å tilrettelegge for en modell hvor de ulike aktørene samarbeider på tvers av sektorer, organisasjons- og profesjonsgrenser med en felles ressursinnsats ønsker vi å designe et mer helhetlig, sømløst system som «loser» pasienter og pårørende gjennom de ellers uoversiktlige og oppstykkede tjenestene. Modellen skisserer hvordan forskning- utdanning- og praksisfelt i samarbeid kan få til en systematisk og langsiktig plan for kompetanseheving og kompetansespredning i rehabiliteringsfeltet.
Gjennom arbeidet med å utvikle Rehablos-modellen har det blitt tydelig for oss at det isolert sett finnes veldig mange gode rehabiliteringstilbud allerede. Feltet har mange engasjerte og dyktige fagfolk, og det er definitivt ikke mangel på vilje til å få ting til å fungere. Riksrevisjonens kritikk er likevel svært treffende, og henger i stor grad sammen med oppbygningen av helsevesenet, som er fragmentert og silobasert, og med et forskningsfelt som oftest står på utsiden og «kikker inn».
Riksrevisjonen peker på viktigheten av tydelig og avgrenset ansvarsfordeling. Vi vil heller slå et slag i motsatt retning, hvor vi satser helhjertet på mer samskaping, felles ansvar og økt læring og deling på tvers av sektorer.
Ingen oppgitte interessekonflikter
