Ambisjonene er store, men når det kommer til gjennomføring går det ofte sørgelig smått

Regjeringen hadde 10. april vårslipp på flere stortingsmeldinger og handlingsplaner, deriblant Meld. St. 23 (2024-2025) Fornye, forsterke, forbedre. Fremtidens allmennlegetjenester og akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus.

Jeg har lest og arbeidet med flere stortingsmeldinger, strategier og handlingsplaner over en årrekke. Blant annet var jeg embetsmessig involvert i gjennomføringen av samhandlingsreformen og utarbeidelsen av den forrige og første stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten; Meld. St. 26 (2014-2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet. Dette gir grunnlag for noen refleksjoner.

Sørgelig smått

Et flertall av disse politiske dokumentene kjennetegnes av gjentatte, gode målsettinger og ambisjoner det ofte er liten politisk uenighet om. Men når det kommer til gjennomføring, går det ofte sørgelig smått.

Utviklingen av helsetjenesten skjer bare unntaksvis raskt gjennom konkrete reformer. Sykehusreformen med statlig overtakelse av ansvaret for sykehusene fra 2002 er et sjeldent eksempel. Oftest utvikles helsetjenesten gradvis over tid ved at stein bygges på stein. Slike prosesser handler om å endre komplekse organisasjoner og krever systematisk arbeid og involvering av de berørte som strekker seg godt utover en valgperiode. De forutsetter derfor en ikke ubetydelig grad av tverrpolitisk enighet for å lykkes.

Dette viser seg gang på gang vanskelig å få til blant annet fordi enhver ny regjering synes allergisk mot å bruke eller synliggjøre bruk av tidligere regjeringers arbeid. Reformene skal ikles regjeringens eget partipolitiske vokabular og egen drakt. De fremstår derfor oppsiktsvekkende historieløse, selv om det er et betydelig innslag av gammel vin på nye flasker.

Skiftende begreper

Samhandlingsreformens målbilde og viktighet var det stor enighet om. Daværende helseminister Bent Høie avviklet likevel begrepet samhandlingsreform kort tid etter at han overtok og lenge før mange i tjenestene hadde forstått og internalisert hva dette egentlig handlet om. Den nye meldingen om fremtidens allmennlegetjeneste nevner knapt nok primærhelsemeldingen fra 2015, selv om flere av de sentrale satsingsområdene fra den gang lett kan gjenkjennes i den nye. I den første meldingen lanseres for eksempel begrepet primærhelseteam. Nå heter det tverrfaglige allmennlegekontor. Ideen er den samme. Det er to tapere i dette skiftende, politiske maskeradespillet; pasientene og de som skal gjennomføre endringene ute i tjenestene.

Primærhelseteam, eller om du vil tverrfaglige allmennlegekontor, har det vært bred politisk enighet om. Evalueringen av pilotforsøket var positiv. Likevel har man etter 10 år kommet kort i gjennomføringen. Om det er gjennomføringsorganene som er for svake eller motkreftene som er for sterke, skal være usagt.

Allmennlegemeldingen slår fast at mangelen på arbeidskraft er en av de aller største utfordringene ikke bare helsetjenesten, men hele samfunnet står overfor. For å møte utfordringen lanseres det flere tiltak, blant annet bedre organisering gjennom flere hele stillinger og bedre turnusplanlegging, bedre ansvars- og oppgavedeling slik at oppgavene løses på lavest effektive omsorgsnivå og et teknologiløft. En ny helsereform som skal fjerne skillet mellom primær- og spesialisthelsetjenesten har også vært nevnt, men fremstår i dag som svært uklar. Dette er gode innsatsområder, men flere av disse har vært adressert før, og det er naivt å tro at disse vil løse bemanningsutfordringene. Helsepersonellkommisjonen (NOU 2023:4) Tid for handling har et helhetlig forslag til hvordan utfordringsbildet kan møtes. Det er blant annet kontroversielle forslag om å redusere rettighetsnivået og å organisere hele helsetjenesten i ett nivå.

Vi har debattert prioritering siden 1985

Noe av løsningen ligger i kraftigere prioritering. Regjeringen har også lagt fram en ny melding om prioritering: Meld. St. 23 (2024-2025) Helse for alle. Rettferdig prioritering i vår felles helsetjeneste. Behovet for en slik melding er tankevekkende når vi har debattert prioritering siden 1985 gjennom flere offentlige utvalg, ekspertgrupper og stortingsmeldinger. Når man leser boks 6.1 Regjeringen vil på side 88 i allmennlegemeldingen, finner man 28 tiltakspunkter. Det er til å miste pusten av, og troen på at nye meldinger vil bedre viljen og/eller evnen til å prioritere er nær ikke-eksisterende. Tanken på idrettsøvelsen tilløp uten hopp er nærliggende.

Når arbeidskraft er en kritisk knapphetsfaktor i samfunnet, burde et hovedspørsmål være hvordan denne arbeidskraften bør brukes på ulike formål. Mange sektorer mener de må øke sin bemanning for å løse sine samfunnsoppdrag. Problemet er at disse etterspurte arbeidstagerne ikke finnes. Det samfunnsmessige regnestykket for arbeidskraft går rett og slett ikke opp. Vi trenger en politisk prosess som adresserer fordelingen av arbeidskraften på en helhetlig måte både i samfunnet og i helsetjenesten, og som synliggjør og konkretiserer valgene som må tas. Det får direkte konsekvenser for hva som er realistiske forventnings- og rettighetsnivå til ulike tjenester i samfunnet. Dette er det virkelig store prioriteringsspørsmålet nå, men er politikerne i stand til å håndtere det?

Ingen oppgitte interessekonflikter