Når styringslogikken hindrer samordning i offentlig sektor

Offentlig sektor er full av gode intensjoner. En av de mest omtalte er samordning. Utfordringer må løses på tvers av fag, forvaltningsnivåer og sektorer. Dette er ikke bare ønskelig, det er nødvendig. For å bruke fellesskapets ressurser klokt, og for å gi helhetlige tjenester til innbyggere med sammensatte behov, kreves det samordning og tverrfaglig samarbeid – en helhetlig tilnærming. Likevel ser vi at samordning forblir et honnørord, mens praksis fortsetter i siloen. Hvorfor?

Årsaken er ikke mangel på vilje, men på evne. En del av svaret ligger i ensidig fokus på strukturell styringslogikk. Offentlig sektor styres etter en klassisk sektorbasert logikk, preget av mål- og resultatstyring, faglig spesialisering og klare ansvarsgrenser. Dette samsvarer med den strukturell-instrumentelle forståelsen av styring – man søker samordning gjennom organisering, rapportering og kontroll. Denne typen samordning er målbar og lar seg regulere med styringsdokumenter og nasjonale føringer. Men det er ikke nok.

Kommunene, som har ansvar for mange av de mest komplekse velferdstjenestene, står i skvisen når det forventes å jobbe tverrfaglig og helhetlig, mens ressursene, rapporteringskravene og ansvarsforholdene er fragmentert. Når helse, skole, barnevern og NAV styres etter ulike logikker, har ulike lover og ulike finansieringsmodeller, blir resultatet er at det blir nesten umulig å skape reell samordning – selv om viljen er der.

Skal vi lykkes med tverrfaglighet i praksis, er det forståelse av samordning med utgangspunkt i den kulturelle-institusjonelle forståelsen som må utvides. Vi må utvikle felles forståelse, normer og tillit på tvers av sektorer og fag, slik at samordning blir en del av måten vi tenker, handler og samarbeider på. Dette er vanskeligere, men avgjørende for at samordning ikke bare blir et prosjekt eller et pålegg, men en gjennomgående tankegang i hele offentlig sektor. Det betyr at alle aktører må se sitt arbeid som en del av et større offentlig system. De må spørre: Hvordan kan vi sammen løse dette? Ikke: Hva er mitt ansvar – og hva er ikke mitt? Det betyr å endre hvordan vi måler suksess – fra sektorvise mål til tverrfaglige resultater.

Dette krever et skifte i styringsfilosofi – fra sektorlogikk til samordningslogikk. Samordning er ikke bare en organisatorisk inngang, det er en styringspolitisk grunntanke. Hvis vi mener alvor med samordning i offentlig sektor, må vi tørre å endre selve grunnmuren i hvordan vi styrer. Da kan vi kanskje bevege oss fra fragmentering til fellesskap.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Aktuell debatt:

Vi trenger mer enn justeringer og velmente intensjoner

Kommunene kan avlaste sykehusene ved å handle før behovet for innleggelse blir akutt