Vi trenger mer enn justeringer og velmente intensjoner

Ventetider opptar både pasientene, oss som jobber i helsetjenesten og samfunnet som helhet – ikke minst i en valgkamp. Det er lett å forstå: å vente på behandling når man er syk, skaper usikkerhet og belastning. Ventetidsløftet er et politisk grep for å snu utviklingen med lengre køer og mer frustrasjon. Men selv om ventetidene må ned, er det ikke tilstrekkelig for å møte framtidens utfordringer i helsetjenesten. Nivåinndelingen i tjenesten (mellom statlig spesialisthelsetjeneste og kommunal omsorgs- og primærhelsetjeneste) gir overgangsutfordringer. Flere helseministre har gjort grep for å redusere ulempene, for eksempel Bjarne Håkon Hanssens samhandlingsreform, og Bent Høie med helsefellesskapene. Begge grepene er nyttige, men er de tilstrekkelige for fremtiden?

Danmark gjør noen grunnleggende grep

I Danmark vedtok de i fjor en «sundhedsreform». Den handler ikke om å bygge flere sykehus eller ansette flere spesialister, men om å skape en ny måte å organisere og samhandle på. Her handler det om hvordan spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og fastlegene sammen og ikke hver for seg, skaper verdi for innbyggerne / brukerne / pasientene

De danske grepene er strukturelle og ambisiøse. Psykisk helse og somatikk kobles tettere sammen, det etableres «sundhedsråd» og andre samarbeidsarenaer, og – ikke minst - finansieringsstrømmene legges om slik at man i større grad belønner det som er best for pasienten. Sykehusene skal i større grad understøtte kommunene og fastlegene i deres behandling og oppfølging av pasientene. Digitale og tverrgående løsninger skal binde dette sammen og bidra til at pasienten møter én helsetjeneste – ikke mange.

Samtidig er det en reell frykt i Danmark for at helsesystemet, som i utgangspunktet er rigget for stabil drift og gradvis forbedring, ikke makter å gjennomføre de store endringene. Da risikerer man at reformen kun blir en strukturendring, uten den nødvendige transformasjonen.

Norge står overfor samme utfordringer – men også med samme muligheter

Bakgrunnen for den danske reformen er i stor grad identisk med utfordringsbildet i Norge, slik for eksempel Helsepersonellkommisjonen og Perspektivmeldingen nylig har beskrevet. Den demografiske utviklingen gir flere eldre og kronikere, som betyr at behovet for helse – og omsorgstjenester øker kraftig. Vi kan ikke løse dette ved å skalere opp dagens system med flere ansatte og flere sykehussenger. Økningen i etterspørsel skjer særlig innenfor det som i dag er kommunenes ansvar, og allerede nå er rekrutteringsutfordringene store.

Et premiss i Danmark er overgang fra innsatsstyrt finansiering til mer basisfinansiering, som gir helseaktørene større frihet til å gjøre det som faktisk er best for pasienten, uten å frykte reduserte budsjetter av endret og forbedret praksis. Også for Norge vil dette bidra til å se helse- og omsorgstjenesten under ett og ikke som separate faglige og økonomiske enheter.

For å lykkes må de tre «søylene», fastleger, kommunale helse og omsorgstjenester, og spesialisthelsetjenester integreres vesentlig bedre, både som system og for den enkelte pasient. Ikke litt bedre, men vesentlig bedre, ikke bare på papiret, men i praksis. Kanskje er det fastlegerollen som må endres mest, gjennom å få et større helhetsansvar og mer myndighet.

Vi må våge mer enn pilotprosjekter og små grep

Regjeringen har lansert Prosjekt X, for å støtte prosjekter nedenfra som visker ut skillene mellom nivåene og utnytter ressursene smartere. Det er et viktig grep, og det blir avgjørende at konkrete tiltak vokser frem. Men Prosjekt X alene vil neppe være tilstrekkelig for den transformasjonen vi trenger.

Det krever politisk mot å flytte penger og kapasitet fra sykehus til tjenester nærmere pasientene. Og det krever like stort medisinsk og helsefaglig mot å endre roller og ansvar mellom sykehus, kommuner og fastleger. I Danmark ble det en bred politisk enighet om reformen. I Norge er vi kanskje enige om problembeskrivelsen – men løsningsmodellene er vage, ulike og neppe tilstrekkelige. Å love mer til alle, løser ikke problemet. Vi må prioritere, og støtte dem som gjør begrensende valg.

Ventetidene kan vise om vi lykkes

Ironisk nok kan ventetidene vise om vi lykkes eller ikke. Lykkes vi med å transformere helsetjenesten slik at vi satser mer på forebygging, bruker ressursene mer på tvers og gir pasientene én helhetlig tjeneste, kan vi både få kortere ventetider og bedre pasientforløp. Kanskje ikke for absolutt alt, men for det vi prioriterer. Klarer vi det ikke, vil presset på personell og økonomi øke mer enn ressurstilgangen.

Vi trenger mer enn justeringer og velmente intensjoner. Vi trenger reell transformasjon som gjør helsetjenesten i Norge rustet til å møte framtiden.

Er ikke tiden inne for et helse- og omsorgsforlik i neste stortingsperiode? Først og fremst for pasientene, men også for ansatte i helse- og omsorgstjenestene, samfunnsøkonomien – og andre samfunnsområder som også trenger ressurser.

Ingen oppgitte interessekonflikter