Hjelp til å finne hjem

En tidligere slektning av meg fikk for noen år tilbake kognitiv svikt. Han var en fjellets mann og noe av det han satte høyest i livet sitt, var turene oppover bratte urer i fantastisk Vestlands-natur. Lenge fant føttene hans frem på de vante stiene, selv om ikke tankene fulgte med. Men så kom angsten og tvilen stadig oftere– både hos ham og familien: Hvor var han?

For hans kone ble det etter hvert tøft; begge trengte de at han gikk turene sine, men nå var uvissheten der om han denne gangen ville finne veien tilbake, og frykten for den gangen han plutselig ikke ville gjøre det mer. Det han trengte var noe som kunne gi henne – og resten av oss i familien – beskjed om hvor han var. Slik at om noe skjedde eller om han brukte mye mer tid enn vanlig, så var det mulig for oss å finne ham.

Velkjent problem

Hans sønn og jeg brukte mye tid på å finne løsninger på dette. Mange av mine lunsjpauser gikk med til å ringe rundt til nøkkelpersoner i kommunen de bodde i, for å finne ut om det var et GPS-system eller lignende de kunne hjelpe oss med, enten å skaffe eller rett og slett gi oss råd om hva vi kunne kjøpe. Uten hell. Alle sa det samme: Den type løsninger fantes ikke, problemet var velkjent men ikke løsbart - men man kunne jo «bare forhøre seg litt rundt». Med hvem? Jeg skrev e-poster Norge rundt, og trålet internettet for løsninger, men uten hell.

 Det endte opp med at vi i en butikk med reiseeffekter, kjøpte bagasjebrikker, som kunne kobles opp mot og spores av mobilen. Altså ment for tilfeller hvor du for eksempel er på flyplassen i København, men bagasjen ikke er sammen med deg. Og du trenger å få vite om de har sendt joggeskoene og skjørtet ditt til Amsterdam eller Berlin i stedet. Eller et helt annet sted. Spørsmålet var om dette kunne overføres til en turglad, eldre mann.

For det var mange skjær i sjøen. Bagasjebrikkene måtte puttes i lommen eller tilsvarende, hvor de lå løst og kunne ramle ut. De viste seg ikke å være ikke kompatible med hans kones telefon, de måtte lades opp med jevne mellomrom osv.osv. Temmelig raskt endte de opp i skuffen, hans kone var like oppgitt og problemet definitivt ikke løst.

Grenseløs KI-optimisme

I helsesektoren er tidligere tiders fyndord «jobbe smartere» og «omsorgsteknologi/velferdsteknologi» nå erstattet med «kunstig intelligens»: Og det er ikke måte på hva den skal. Ikke bare behandle og diagnostisere bedre enn det gjøres i dag, men også kompensere for manglende bemanning, hjelpe oss med at vi blir flere eldre og syke, forhindre utenforskap og så videre. Listen synes ganske utømmelig og optimismen til tider grenseløs.

Jeg er også optimist, men jeg mener at vi må ha klart for oss at dette er et verktøy, ikke et mål i seg selv. På linje med andre verktøy vil det være ting vi kan bruke den kunstige intelligensen til - og ting vi ikke kan det: Jeg tar ikke frem kjevle når jeg skal piske eggedosis. Å allerede nå bruke en antatt gevinst av kunstig intelligens, til å saldere marode helsebudsjetter, tenker jeg er prematurt. Noe av det vi må bruke tiden fremover til, er nemlig å finne ut hva dette nye kan hjelpe oss med, og hvilke situasjoner vi må finne andre, bedre egnede verktøy.

Jeg husker fra min tid som medisinstudent, da CT ble allemannseie på norske sykehus. Det ble til dels postulert at med CT-maskinene ville patologi forsvinne som fag; hvorfor obdusere lenger når det fantes maskiner som kunne se «alt»? Ser man på mulighetene med MR som kom etterpå, og at patologifaget til dels er viktig som aldri før, skjønner vi at CT ikke var løsningen, men nok et verktøy i utviklingen.

Å starte i det små

Jeg er også en ihuga tilhenger av først å starte i det små og avgrensede, før man kaster seg over det store og overordnede. Da går det ofte skeis, jamfør Helseplattform og NAV-reform. Et konkret eksempel på teknologi som fungerer, gjorde en yngre, kvinnelig kollega meg oppmerksom på. Hun viste til utviklingen av menstruser, altså undertøy som gjør at du slipper å tenke på bind som glir, lekkasjer etc. Du bruker, du skyller og vasker og du bruker igjen. Om og om igjen. Hun sa: «Tenk hvor mye bekymring jeg hadde unngått som usikker tenåring om disse hadde fantes da. Å «blø igjennom» kommer til å være et begrep som nesten forsvinner».

Menstruser er et konkret resultat av teknologisk utvikling som gjør livet for mange bedre. Og det er nettopp slik vi bør bruke kunstig intelligens nå i startfasen. På de små tingene i helsevesenet som ofte blir så store for dem det gjelder. På noe avgrenset, som kan måles over tid, og i tett kontakt med dem som skal bruke det.

Det kan godt være at kunstig intelligens vil være et viktig verktøy for å gi bedre helsetjenester i fremtiden og samfunn generelt. Men før vi gaper over alt på en gang, bør vi bruke det på avgrensede områder først. Som å hjelpe til med å utvikle et lett tilgjengelig hjelpemiddel for den som trenger å finne hjem fra fjellet når hjernen svikter.