Å utdanne riktig – ikke bare mer eller mindre

Kronikken til Carl Christian Blich reiser en viktig og betimelig problemstilling: Hvordan sikrer vi at Norge utdanner riktig mengde tannhelsepersonell i årene som kommer?

Som utdanningsinstitusjon deler vi utgangspunktet om at dimensjonering av studieplasser må baseres på best mulig kunnskapsgrunnlag. Spørsmålet er ikke først og fremst om vi skal utdanne flere eller færre tannleger, men om vi har gode nok data til å vurdere det framtidige behovet på en presis måte.

Behovet for bedre beslutningsgrunnlag

Framskrivinger, som de som er gjort i HELSEMOD, er  det viktigste verktøy i planleggingen av  det fremtidige behovet helsepersonell. Samtidig er de, som all modellering ,avhengige av hvilke forutsetninger som legges til grunn. Endringer i sykdomsbilde, behandlingsmønstre, teknologi og organisering kan få stor betydning for etterspørselen etter tjenester over tid.

Innen tannhelsefeltet har utviklingen de siste tiårene vært betydelig. Bedre tannhelse i befolkningen, endringer i behandlingsbehov og økt vekt på forebygging påvirker hvordan tjenestene brukes. Dette tilsier at kunnskapsgrunnlaget for framskrivinger bør oppdateres og suppleres med flere datakilder enn det som i dag er tilgjengelig.

Samtidig vet vi at deler av tannhelsetjenesten, særlig i offentlig sektor, fortsatt opplever rekrutteringsutfordringer. Geografisk fordeling, sektorbalanse og pasientgruppenes behov er faktorer som ikke alltid fanges fullt ut i nasjonale framskrivinger.

Et bredere perspektiv på kompetansebehov

Diskusjonen om antall tannleger må også ses i sammenheng med den samlede kompetansesammensetningen i tannhelsetjenesten. Oppgavedeling mellom ulike yrkesgrupper, teknologisk utvikling og nye behandlingsmetoder kan endre hvordan oppgaver løses i praksis.

Dette innebærer at behovet for tannleger ikke kan vurderes isolert, men må inngå i en helhetlig vurdering av tannhelseteamet og samspillet med øvrig helse- og omsorgstjeneste.

Utdanningsinstitusjonenes ansvar

Universitets- og høyskolesektoren har et særskilt ansvar for å bidra med kunnskapsutvikling, analyse og utdanning av kandidater som møter samfunnets behov. For tannhelsefeltet innebærer dette blant annet å:

• bidra til bedre datagrunnlag om befolkningens tannhelse, særlig i voksenbefolkningen

• delta i utvikling av mer treffsikre framskrivingsmodeller

• ha dialog med myndigheter og tjenestene om dimensjonering og kompetansebehov

• utdanne kandidater med kompetanse til å møte endringer i sykdomsbilde, teknologi og organisering

Ambisjonen om at en høy andel av tannlegene skal utdannes i Norge er viktig, både av hensyn til kvalitet, relevans og nasjonal beredskap. For å nå et slikt mål må vi samtidig vite bedre hvilken kapasitet det er behov for.

Veien videre

Det er bred enighet om at Norge i årene fremover vil ha behov for ulike typer helsepersonell. Nettopp derfor er det avgjørende at beslutninger om utdanningskapasitet bygger på oppdatert, nyansert og sektorovergripende kunnskap.

For tannhelsefeltet betyr det at vi må styrke kunnskapsgrunnlaget, ikke bare for å unngå over- eller underkapasitet, men for å sikre at befolkningen får et godt, tilgjengelig og faglig forsvarlig tilbud også i fremtiden.

Ingen oppgitte interessekonflikter