Dødshjelp: En helsetjeneste for deg

Frankrike har nettopp legalisert dødshjelp i form av både legeassistert selvmord og eutanasi (der helsepersonell tar liv av personen). Med dette slutter Frankrike seg til stadig flere land som legaliserer dødshjelp. I Danmark har Mette Fredriksen gått inn for dødshjelp og i Norge stiger interessen for dødshjelp.

Tilhengerne peker på at dødshjelp er menneskelige rettigheter, inklusive selvbestemmelse og retten til en verdig avslutning på livet. Motstanderne viser til grunnleggende prinsipper (at det er galt å drepe) og til følgene for samfunnet (et samfunn som dreper sine borgere) og for profesjonen (skal legen redde eller ta mitt liv?).

Forventningene om dødshjelp

Vi forventer at den dagen vi ikke vil leve lenger, så skal vi få hjelp. Forventningene om at helsevesenet ikke bare skal behandle våre sykdommer og redusere vår lidelse, men også hjelpe oss inn i døden, synes å være en viktig drivkraft bak ønsket om dødshjelp. Det er høyst forståelig. Vi er redde for lidelsen og vil gjerne bestemme når vi vil slippe den og avslutte livet. Angsten og forventningene om hjelp har også noen skyggesider.

For dødshjelp fremmer også forventninger om at vi skal avslutte livet når vi ikke lenger bidrar. Når dødshjelp er en reell mulighet, oppstår forventninger om at vi velger denne løsningen. Dødshjelp er langt mindre ressurskrevende enn å yte palliativ behandling og god omsorg. Det kan gi samfunnet insitamenter til å fremme og bruke dødshjelp. Den enkelte kan føle forventninger både fra andre og seg selv om at det er den beste løsningen. Våre egne ønsker og valg oppstår ikke i et sosialt vakuum.

Enkel løsning

Å innføre dødshjelp kan derfor bli en enkel løsning på et økende samfunnsproblem: flere eldre personer som trenger helse- og omsorgstjenester. I tillegg innføres det under påskudd av å øke folks selvbestemmelse.

Det er selvsagt ingen som argumenterer for dødshjelp ut fra ressurshensyn, men mekanismene må vi ta hensyn til når vi vurderer dødshjelp: Forventninger om at dødshjelp skal være tilgjengelig, fremmer forventninger til at dødshjelp brukes.

Uten dødshjelp tvinges samfunnet til å hjelpe mennesker i vanskelige situasjoner. Vi må yte god palliativ behandling og omsorg. Med dødshjelp, avlastes vi. Livets tildragelser individualiseres og personaliseres. Sårbarhet oppfattes som svakhet som kan og bør elimineres.

Det er selvsagt mulig å yte god palliativ behandling og gi god omsorg selv om man innfører dødshjelp, slik at folk kan velge. Det jeg peker på, er mekanismene som gjør at det siste går på bekostning av det første og at valget blir gitt: Du er en belastning om du ikke velger dødshjelp.

Tilbud blir påbud

Frykt for døden og forventninger om hjelp til å dø kan komme til å fremme forventninger om at man skal velge dødshjelp. Dette må vi ta hensyn til, enten vi er for eller mot dødshjelp. Institusjonaliserte muligheter kan bli til sosiale normer og plikter.  Tilbud om dødshjelp kan fremme forventninger om bruk av dødshjelp.