Når pasienten må fylle mellomrommet mellom fastlegen og NAV

Jeg brukte omtrent to uker på å lage en fem siders oversikt over min egen sykdomshistorie, med tidslinje, sammendrag og nummererte vedlegg. Til fastlegen laget jeg også et «executive summary».

Det eneste som manglet, var prosjektkode, styringsgruppe og fakturerbare timer.

Bakgrunnen var mindre morsom. Etter flere operasjoner, lange sykmeldinger og gjentatte forsøk på å komme tilbake i jobb skulle arbeidsevnen min dokumenteres.

NAV ba fastlegen om en ny legeerklæring med diagnose, historikk, aktuell status, utrednings- og behandlingsplan, arbeids- og funksjonsevne og prognose. Spørsmålene var relevante. Men de var ikke små.

Jeg har hatt samme fastlege i over 20 år. Hun kjenner meg godt og gjorde en grundig og selvstendig medisinsk vurdering. Men heller ikke en svært god fastlege kan ha full oversikt over hundrevis av sider som ligger spredt hos sykehus, spesialister og behandlere.

Pasient og prosjektleder

I mitt tilfelle befant en del av dokumentasjonen seg også i New York. Opplysningene fra sykehuset på Manhattan avgjorde ikke saken, men var en viktig brikke i historien om hva som hadde skjedd og hvordan helsen og funksjonen min hadde utviklet seg. Fastlegen hadde naturligvis ikke tilgang til dem uten at jeg hentet dem frem.

Derfor kartla, sorterte og strukturerte jeg. Oversikten ga fastlegen et samlet faktagrunnlag. Hun vurderte hva som var medisinsk relevant og gjorde vurderingen som bare hun skulle og kunne gjøre.

Alle hadde ansvar for sin del. Ingen hadde nødvendigvis ansvar for sammenhengen.

Dermed ble jeg ikke bare pasient, men også prosjektleder for min egen sykdomshistorie. Rollen var urovekkende lik den gamle konsulentjobben, og jeg hadde tilfeldigvis erfaringen som skulle til. Andre har ikke nødvendigvis det – og det burde heller ikke være en forutsetning.

Fastlegen leste hele legeerklæringen høyt for meg på telefon. Det var viktig, ikke fordi jeg skulle godkjenne hennes medisinske skjønn, men fordi jeg kunne kontrollere at faktagrunnlaget var riktig og at viktige deler av historien var kommet med.

Måtte be om innsyn

Senere ble også rapporten fra vurderingen av arbeidsevnen min lest høyt for meg på telefon. Høytlesning er i og for seg hyggelig. Som løsning for dokumentinnsyn er den litt mindre effektiv.

Jeg fikk tilgang til begge dokumentene fordi jeg ba om det. NAV-veilederen min fulgte prosessen svært godt og informerte om hva NAV hadde bedt om, hva de ventet på og hva de eventuelt måtte purre på. Problemet lå ikke i det menneskelige møtet, men i informasjonsflyten rundt det.

På Min side kunne jeg se at dokumentene var mottatt av NAV. Det jeg ikke kunne se, var hva som faktisk sto i dem. For å lese dokumenter som allerede inngikk i saken min, måtte jeg selv be om innsyn.

Dette er mer enn et spørsmål om brukervennlighet. Legeerklæringen og vurderingen av arbeidsevnen kan være helt sentrale i en NAV-sak. Hvis faktagrunnlaget er feil eller mangelfullt, kan NAV måtte be om tilleggsopplysninger. Fastlegen må finne frem saken igjen. Pasienten må forklare på nytt, og NAV må behandle det nye materialet.

Alle får mer å gjøre. Ingen får flere timer i døgnet.

Manglende oversikt kan også føre til at pasienten sender inn mer enn NAV trenger. Når man ikke vet hva som allerede er mottatt eller kommet med, kan risikoen ved å sende for lite føles større enn risikoen ved å sende for mye. Resultatet kan bli dobbeltarbeid og unødvendig deling av sensitive helseopplysninger.

Vi trenger bedre dokumentflyt

Vi diskuterer mangel på fastleger, presset kapasitet i helsetjenesten og lange saksbehandlingstider.

Da bør vi også være opptatt av å få informasjonsgrunnlaget riktig første gang.

Pasienten skal bidra med sin historie. Legen skal eie det medisinske skjønnet, og NAV skal vurdere saken. Men ansvaret for å skape sammenheng kan ikke bli liggende hos den som er syk og kanskje har minst kapasitet til å gjøre jobben.

Det trengs en enkel, strukturert måte for pasienten å gi fastlegen et samlet faktagrunnlag. Pasienten bør kunne kontrollere faktiske opplysninger uten å overta legens medisinske vurdering. Og sentrale dokumenter bør som hovedregel bli tilgjengelige digitalt for brukeren når NAV mottar dem.

Min sak ble godt dokumentert fordi fastlegen gjorde en grundig vurdering, NAV-veilederen fulgte prosessen godt – og jeg hadde kapasitet og kompetanse til å fylle mellomrommene.

Et godt system bør ikke være avhengig av det siste.

Ingen oppgitte interessekonflikter.