Vi må tørre å måle om behandlingen virker i psykisk helsevern

Risikoen ved å måle behandlingsresultater i psykisk helsevern er reell. Tall kan misforstås og brukes til dårlig styring. Men alternativet er heller ikke nøytralt. Vi styrer allerede etter det vi måler, og i dag måler vi hvor raskt, likt og trygt vi kan levere behandlingen – ikke hvor frisk pasienten blir. Spørsmålet er om vi tør å gjøre helsegevinst til en del av bildet vi synliggjør og styrer etter.

I psykisk helsevern måler vi ventetider, fristbrudd, konsultasjoner, liggedøgn og forløpstider. Alt dette er relevant. Men det er først og fremst mål på hvordan tjenestene leveres – ikke på hva behandlingen faktisk fører til.

På Arendalsuka inviterte Modum Bad til debatten «Hva teller vi, og hva teller egentlig i psykisk helsevern?». Debatten tydeliggjorde et grunnleggende problem: Vi måler neppe for mye, men for lite av det som betyr mest – om pasientene blir bedre.

Vi får mer av det vi teller

All målstyring påvirker atferd. Hvis ventetid vektlegges, vil tjenestene forsøke å redusere den. Hvis liggetid skal ned, vil pasientene skrives raskere ut.

Problemet oppstår når indikatorene ikke synliggjør kjerneoppgaven vår: Å bidra til helsegevinst. Da får vi målforskyvning. Vi lykkes bedre med det som telles, uten nødvendigvis å lykkes bedre med kjerneoppgaven.

Korte forløp og overholdte frister kan se effektivt ut. Men dersom behovet for helsetjenester ikke minker, eller evnen til å delta i arbeid eller skole ikke øker, ser bildet annerledes ut. Konklusjonen bør ikke være å slutte å måle liggetid, behandlingsfrister og antall konsultasjoner, men å balansere disse målene med kunnskap om hvordan det går med pasientene underveis og etter behandlingen.

Helsegevinst er lite synlig

Slik vi målstyrer psykisk helsevern i dag, kan et behandlingsprogram som fører tre av fire pasienter med sammensatte og komplekse vansker tilbake til arbeid etter åtte ukers behandling, bli lagt ned uten at resultatene får avgjørende betydning for beslutningen (Dagens Medisin: «Nedlagt etter behandlingssuksess»). Verdien behandlingsprogrammet skaper i form av økt livskvalitet for pasientene og samfunnsøkonomiske gevinster, fanges i liten grad opp av dem som skal fatte beslutninger. Hvis behandlingsprogrammet derimot koster mer enn ordinær poliklinisk behandling, vil merkostnaden være synlig og inngå i beslutningsgrunnlaget.

Hvis helsegevinst ikke inngår i styringsinformasjonen, fremstår tilbudet først og fremst som dyrere. Kostnaden telles. Verdien gjør det ikke.

Kanskje kan synliggjøring av behandlingsresultater også bidra til å beskytte gode tilbud og gi retning til innovasjon og forbedringsarbeid. Hvis behandling gjør mennesker friskere, reduserer behovet for helsetjenester og bidrar til deltakelse i arbeid og utdanning, har det både menneskelig og samfunnsøkonomisk verdi.

Tall kan misbrukes

Den viktigste innvendingen som kom frem i debatten under Arendalsuka, er god: Behandlingsresultater er vanskeligere å måle enn ventetid. Pasientgrupper er forskjellige, alvorlighetsgrad varierer, og ukritisk rangering av klinikker kan bli misvisende og skadelig. Det kan også oppstå insentiver til å velge lettere pasienter eller pynte på tall.

Også resultatmåling kan skape målforskyvning. Men alternativet er ikke et system uten målstyring. Alternativet er dagens system, der andre mål allerede påvirker beslutninger og prioriteringer, uten at vi samtidig har informasjon om hvor og i hvilken grad pasientene våre blir friskere.

Mistillit til hvordan informasjonen vil bli forvaltet, kan gjøre det fristende å holde resultatene tilbake. Før vi klarer å bygge systemer som skaper tillit mellom dem som leverer og dem som styrer helsetjenestene, kan det derfor være vanskelig å få frem denne informasjonen. Vi mener fagmiljøer bør kunne være åpne om resultatene sine – også når de ikke er som ønsket – fordi data først og fremst skal brukes til læring og forbedring.

Start med læring – ikke rangering

Resultatdata bør først og fremst brukes til læring og forbedring, ikke til mekaniske vinner- og taperlister. Vi bør måle flere dimensjoner: symptomer der det er relevant, generell helse, fungering, pasientens opplevelse, bruk av helsetjenester og deltakelse i arbeid eller annen meningsfull aktivitet. Mye av dette er allerede tilgjengelig som registerdata.

Ingen enkeltindikator bør få definere kvalitet. Data bør brukes til å stille bedre spørsmål, ikke til å gi automatiske svar.

På Modum Bad har vi erfart at systematisk oppmerksomhet på behandlingsutfall kan brukes nettopp slik. Målet er ikke å identifisere «gode» og «dårlige» behandlere, men å oppdage når vi lykkes, når vi ikke lykkes, og hva vi kan lære.

Risikoen ved å måle er reell. Men risikoen ved å la være er også reell.

Når vi ikke synliggjør helsegevinst, betyr ikke det at tjenestene slipper målstyring. Det betyr bare at andre mål får større makt. Ventetid, aktivitet og kostnader blir synlige. Helsegevinsten forblir mer usynlig.

Skal psykisk helsevern stå støtt når ressursene skal prioriteres, holder det ikke å vise hvor mye behandling vi leverer. Vi må også bli bedre til å vise hvilken helse vi skaper.

Ingen oppgitte interessekonflikter