Før vi skroter helseforetakene: Har vi egentlig prøvd intensjonen?

Et flertall på Stortinget vil kanskje avvikle helseforetakene, men uten enighet om alternativet. At strukturen igjen diskuteres, bør ikke overraske. Men utfordringene handler kanskje mindre om selve modellen – og mer om hvordan den har vært praktisert.

Da helseforetaksreformen ble innført i 2002, var målet å sikre nasjonal styring og likeverd, tydelig ansvar, profesjonell ledelse og et mer pasientfokusert tilbud. Staten skulle redusere geografiske forskjeller, styrke koordineringen og sørge for at ressursene ble brukt effektivt. En viktig forutsetning var at investeringer i spesialisthelsetjenesten skulle være et statlig ansvar, slik at bygging og oppgraderinger ikke gikk på bekostning av pasientbehandling og daglig sykehusdrift.

Manglende dialog fra eiernivå

I dag ser vi et helt annet bilde. Nye sykehus må i stor grad finansieres over driftsbudsjettene. I media ser vi kutt i spesialisthelsetjenester, brutalt press på bemanningen og sykehusansatte som søker seg bort i høyt tempo. Byråkratiet har vokst, lederlønningene i helseforetakene symboliserer avstanden til fagmiljøene, og ansvaret er blitt fragmentert. Økonomiske budsjettmål trumfer faglige prioriteringer, og det er ofte uklart hvem som faktisk har ansvaret for helheten.

Dette er kanskje ikke rart. I over 20 år har foretakene styrt seg selv innenfor rammene av teknisk mål- og resultatstyring, uten styring som sikrer at grunnleggende intensjoner med helseforetaksreformen ble ivaretatt. Når løpende dialog og strategisk styring fra eiernivå mangler, glir kursen gradvis bort fra intensjonen.

Ensidig fokus på resultater

Resultatstyring i seg selv er ikke problemet. Klare mål kan gi gode resultater – men forskning viser at ensidig fokus på målstyring gjør at helseforetakene mister oppmerksomheten for helhetsbildet, fagligheten, oppgaveløsingen og fellesskapet. Dagens styringsmodell er nettopp preget av tekniske monologer – styringsbrev, rapportering og økonomiske resultatmål – med få arenaer for samhandling. Intensjonen var ikke å ha en kontrollerende målstyring, men at helseforetakene skulle ha ansvar og måles på både økonomi og kvalitet - og på den måte «tvinge» helseforetakene til å drive på en folkestyrt og kostnadseffektiv måte.

Behovet for behandling vokser raskere enn budsjettene. Nettopp derfor må prioriteringene av helsebudsjettene skje gjennom en helhetlig, mer situasjonsbestemt forståelse av behovene for hvert i hvert helseforetak. Dette er ikke i konflikt med politiske interesser, snarere tvert imot.

En skroting av helseforetakene er ingen åpenbar god løsning. Vi vet at store offentlige reformer over tiår fortsetter å ha en mye høyere pris og samfunnskostnader enn forventet. NAV-, samhandlings- og pasientjournal reformene viser at selv gode intensjoner tar år å realisere, skaper mye usikkerhet, unødvendig ressursbruk og interne prosesser som tar fokus bort fra pasientene. Før vi starter på nytt, bør vi spørre: Har vi faktisk prøvd å praktisere modellen slik den var ment? Hvis svaret er nei, vet vi hvor arbeidet må begynne – med styring som måler resultater som teller: pasientnytte, samhandling, faglig kvalitet og økonomi.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Foretaksmodellen og psykisk helsevern

Sykehusøkonomi: – Kaken blir ikke større om den deles i to