Helse -og omsorgssystemet er i ubalanse

I valgkampen har helse- og omsorgstjenestene seilt opp som et av de viktigste temaene for befolkningen – viktigere enn økonomi, kriminalitet og sosiale forskjeller. Samtidig beskriver ansatte og ledere i helsetjenesten et krysspress der styringslogikken med fokus på kontroll, effektivitet og måloppnåelse utfordrer rommet for faglig skjønn, fleksibilitet, relasjonell omsorg, og trivsel. Disse forholdene er også belyst i kronikken Hva feiler det egentlig helsevesenet? som peker på hvordan systemlogikken påvirker både tjenestene og fagutøvelsen.

Som tidligere uttrykt i kronikken Vi kan miste sykepleiens kjernekompetanse, står sykepleierutdanningen i fare for å miste sitt faglige fundament. Denne kronikken bygger videre på det perspektivet, og retter blikket mot hvordan utdanning kan – og må – være en motkraft i et system preget av kontroll og knappe ressurser. Skal profesjonene styrkes, må utdanningene være en motkraft – ikke en medspiller i fragmenteringen.

Når utdanning formes av knapphet og kontroll

Mangelen på sykepleiere vil øke. Samtidig preges tjenestene av ressursknapphet og en styringslogikk som vektlegger effektivitet og oppgavedeling, og som i økende grad flytter pasientnære oppgaver til andre personellgrupper – også ufaglærte. Sykepleiere får mer ansvar for koordinering og ledelse, ofte på bekostning av pasientkontakt.

Denne utviklingen påvirker utdanningen. Når sykepleierrollen endres, må utdanningen følge med. Men både knapphet og styringskrav reiser spørsmål om hvorvidt utdanningene i større grad formes av kontroll og effektivitet enn av faglig refleksjon og utvikling. Oppgavedeling og endrede ansvarsforhold utfordrer også forståelsen av hvilken kompetanse sykepleiere skal ha.

Mangel på sykepleiere og høyt arbeidspress gjør det krevende å prioritere veiledning og gode læringsmiljøer. Dette svekker kvaliteten på praksisopplæringen – som utgjør halvparten av utdanningen – og gjør det mindre attraktivt å være veileder.

I enkelte praksisperioder veiledes studenter i mindre grad av sykepleiere. Det kan svekke utviklingen av klinisk blikk, etisk refleksjon og den relasjonelle kompetansen som sykepleierrollen krever – der omsorg, faglig vurdering og kommunikasjon må integreres i komplekse pasientsituasjoner. Når den faglige forankringen i praksis blir utydelig, risikerer vi at utdanningen ikke gir studentene det de trenger for å møte komplekse pasientsituasjoner med trygghet og faglig integritet.

Utdanning må utfordre – ikke underordne seg

Sykepleierutdanningen handler om mer enn å produsere kompetanse – det handler om å danne profesjonsutøvere. Dette krever rom for faglig autonomi og verdibasert praksis, og en vilje til å verne om profesjonens kjerne – også når ressursknapphet og systemlogikk setter andre premisser.

Når utdanningene i for stor grad formes etter knapphet og styringskrav, svekkes det faglige ankeret. Dette er ikke bare en faglig bekymring, men en systemisk utfordring som krever åpen diskusjon og faglig motstandskraft. Skal profesjonene styrkes, må utdanningene være en motkraft – ikke en medspiller i fragmenteringen.

Men det krever mot – og vilje til å stå imot systemlogikkens dominans over faglig utvikling og profesjonell dømmekraft, også når rammene er preget av knapphet.

Utdanningsfaglig samarbeid under press

Styringslogikken preger både tjenestene og utdanningene, og det er ikke nødvendigvis et enten–eller. Utdanningene må selvsagt forholde seg til krav om effektivitet og kvalitetssikring, og speile virkeligheten i praksisfeltet – en virkelighet som ofte er preget av knapphet på tid, ressurser og personell. Samtidig har utdanningene et særskilt ansvar for å ivareta profesjonens kjerne – faglig utvikling, kritisk refleksjon og dannelse.

Når tjenestene og utdanningene opererer med ulike tyngdepunkt i sin styringslogikk – en mer orientert mot kontroll og måloppnåelse, og en mot faglig autonomi og profesjonsutvikling – kan det oppstå misforståelser om roller og ansvar. Dette er ikke nødvendigvis et tegn på feil, men et uttrykk for en kompleksitet vi må håndtere gjennom dialog og gjensidig forståelse.

Gjenvinne balansen – utdanning som motkraft i et system i ubalanse

Utdanningene står i fare for å bli medspillere i en utvikling som utvanner sykepleiernes kjernekompetanse. Det er i utdanningene fagets kjerne formes – og det er der motstanden mot fragmentering og overstyring må begynne. Skal vi gjenopprette balansen, må vi styrke faglighet, verdier og relasjonell omsorg – i utdanning, i praksis og i politiske prioriteringer. For pasientenes skyld – og for sykepleieprofesjonens fremtid.

Ingen oppgitte interessekonflikter