Kommentar:
Hva nå, Helse Nord?
Et avbrutt styremøte kaster hele helseregionen ut i usikkerhet.
Kommentar.
Tirsdagens styremøte i Helse Nord endte til slutt som det måtte, etter at styreleder Renate Larsen gjennom seks og halv time forgjeves hadde prøvd å få styremedlemmene til å ta ansvar for sine egne beslutninger. Da det ble tydelig at flertallet ville stemme ned administrasjonens forslag om å sende planen for omstilling i Helse Nord ut på en bred høring, hadde Helse Nord-direktør Marit Lind i realiteten ikke noe valg: Å gå til avstemming og lide et sviende formelt nederlag ville bare forsinke prosessen ytterligere.
I en verden i endring gjelder en beslutning helt til en ny fattes. Å stå på at avgjørelser tatt for flere år siden skal gjelde inn fremtiden, er ansvarsfraskrivelse
Det store spørsmålet som henger igjen er: «Hva nå?»
Ris og ROS
Det er ikke opplagt hvem som har mest å vinne på at styremøtet gikk som det gikk. De konserntillitsvalgte har lenge vært tydelige på at det dokumentet som skulle sendes ut på høring, var for dårlig utredet, og at det var gjort for få risiko- og sårbarhetsvurderinger (ROS) av forslagene, spesielt av det som berører endringer i akuttjenestene. Det er lett å forstå. Skal man ta velbegrunnede beslutninger, er det alltid en hjelp å kunne vurdere hele bildet.
Andre motforestillinger, som å parkere diskusjonen om endringer i sykeshusstrukturen på Helgeland «fordi vi har et tidligere vedtak om hvordan den skal være», blir mer søkt. I en verden i endring gjelder en beslutning helt til en ny fattes. Å stå på at avgjørelser tatt for flere år siden skal gjelde inn fremtiden, er ansvarsfraskrivelse.
En styrke
Det er vanskelig å kritisere styremedlemmene for å følge sin egen overbevisning. De gjør sin styreplikt etter beste evne, og stemmer for det de mener er riktig – eller mot det de mener er galt. At det er motstand og uenighet i et styre er en styrke – det bidrar til å kvalitetssikre saker til behandling, og sikre at beslutningsgrunnlaget er godt nok.
Samtidig var det det ekstraordinære styremøtet skulle ta stilling til, kun en overordnet plan som skulle sendes ut på en bred høring. Det er først etter at høringsuttalelsene er mottatt, og lagt til grunn for den endelige endringsplanen, at styret skal fatte et endelig vedtak. En del av argumentene i styremøtet nå gikk i retning av at styret skulle ha hatt mer konkrete kuttplaner å forholde seg til og vedta. Men det ville i sin tid ha begrenset innspillene man ønsker.
Stram tidsplan
Helse Nord har fått et oppdrag fra helseministeren, som styret har gitt til administrerende direktør. Styret har også vedtatt tidsplanen, og har vært enig om at endringene i helsetjenesten i nord skal ut på en bred høring. Nå varsler helseministeren at fremdriftsplanen skal bestå, og at hun forventer å få et forslag på bordet i april. Det gir opplagte utfordringer. Administrasjonen, som har lagt andre oppgaver til side for å lage klar planen til høring, må skyve dem lenger ut i det uvisse. Oppgaver som skulle ha vært tatt tak i, blir nå utsatt. Stillinger som står ubesatt eller ikke lyses ut i påvente av en avklaring om fremtiden, blir stående vakante.
Når helseministeren står på at tidsplanen skal holdes – altså at styret skal ha behandlet endringsforslaget ferdig i april, betyr det at det blir dårligere tid til en bred høring. Beslutningsgrunnlaget kan bli mer detaljert, men muligheten til å jobbe med det, blir begrenset.
Til uken utnevnes det nye styrer i de fire regionale helseforetakene. Spesielt utskiftningene i Helse Nord vil bli fulgt med argusøyne, der alle bytter vil kunne bli sett på som et forsøk på å påvirke den videre prosessen.
Mennesker – ikke tall
I styret ble det en kamp for den «helhetlige» planen, men det er bare styret og administrasjonen i Helse Nord som jobber for en helhet
Møtet denne uken var likevel bare en forvarsel på det som er i vente. For det er når det endelige forslaget til strukturendringer skal behandles, det virkelig vil bli nordnorsk temperatur i debatten, der følelser møter tørre tall og fakta i full clinch.
Det var sterkt å høre nestleder i det regionale brukerutvalget, Gunnhild Berglen, med tårer i øynene argumentere for hvorfor det er så viktig med endringer i Helse Nord. Når 30.000 pasienter står på venteliste til behandling de etter loven har krav på, underpresterer helseforetakene. Det er ikke 30.000 journaler eller bare et tall det dreier seg om – det er 30.000 mennesker. 30.000 skjebner, og deres pårørende, argumenterte Berglen.
Det er dette som er kjernen i omorganiseringen i Helse Nord: Pasientene. De som ikke får den behandlingen de fortjener, og har lovmessig krav på. Listene bare øker. Underskuddet også. Ingenting viser tydeligere at dagens organisering ikke kan fortsette.
Ingen kjemper for helheten
I styret ble det en kamp for den «helhetlige» planen, men det er bare styret og administrasjonen i Helse Nord som jobber for en helhet. Motstanden mot endringer er lokal. Engasjementet er lokalt. Støyen er lokal, og til sammen er lydnivået massivt. Det høres i hele Helse-Norge, og også i regjeringen, der den kanskje vanskeligste kampen skal kjempes til slutt.
Først da vil man se hvem som står igjen som vinnere og tapere i Helse Nord-kampen. Det bør ikke være pasientene som taper.
