Det nye helsepersonellet
Det er nødvendig at helsepersonell blir bevisst utfordringene i fysisk helse som personer som lever med psykiske helseplager står overfor.
Sykepleier ved Sykehuset Innlandet, Tone Aamodt Bråthen, beskriver i sitt debattinnlegg hos Dagens Medisin en svært viktig aktualitet. Det er en kunnskap vi har hatt i fagfeltet en god stund, men som for få til nå har snakket mye eller høyt om, eller kanskje helst: hatt tid og kompetanse til å adressere i den kliniske praksis. Personer med alvorlige psykiske lidelser har en alvorlig forkortet levetid i forhold til friske, og årsaker handler i hovedsak om metabolske og assosierte ikke-smittsomme lidelser. Dersom vi «glemmer» å jobbe med helhetlige primær- og sekundær forebyggende tiltak ved bistand til slike brukergrupper, klarer vi heller aldri å snu denne dystre statistikken.
Verdens helseorganisasjon har vært tydelige på at det store omfang av ikke-smittsomme lidelser i befolkningen generelt må håndteres gjennom tilrettelegging for gode livsstilsvalg. Men når folk flest har vanskelig for å finne motivasjon, drivkraft eller muligheter for endring av vaner og livsstil på egenhånd, kan vi ikke forvente at personer med psykiske lidelser skal kunne «finne frem» slike personlige ressurser uassistert.
Helsepersonellkommisjonen peker mot store og viktige utfordringer for framtidens helsetjenester. En av de sentrale, er mangelen på helsepersonell. I liten grad ble det i deres rapport belyst hvordan ny fagkompetanse i helsetjenestene kan bidra i det tverrfaglige helsearbeidet for å bistå i å håndtere trykket på allerede belastede helsetjenester og fagpersoner.
Trening-som-medisin (exercise is medicine) har vært en viktig satsing og initiativ fra USA siden 2007, og i Norge jobber initiativet for å kurse fastleger opp i betydning av fysisk aktivitet, og for å stimulere flere til å foreskrive fysisk aktivitet som behandling. «Hadde fysisk aktivitet vært en pille, ville alle tatt den» sa (og sier) lege Ole Petter Hjelle. Men de gode intensjoner stopper opp dersom foreskriving av fysisk aktivitet handler om en «grønn resept» hos legen og en oppfordring til pasienten om «å bevege seg litt mer».
Siden 1990 har egne profesjonsutdanninger eksistert i Norge, der helsefremmende fysisk aktivitet, kosthold og veiledningsstrategier for livsstilsendring har vært fordypningsområder. Disse bachelor- og masterutdanninger leder fram til fagkompetansen og tittelen «helse- og treningsfysiolog». De har spesielt god kompetanse om ulike psykiske lidelser og somatiske ikke-smittsomme lidelser, og om hvordan tilrettelegge og veilede for å igangsette og opprettholde fysisk aktivitet. Til tross for at de har en meget behovstilpasset og aktuell fagkompetanse for vårt moderne samfunn og belastede helsevesen, ser vi disse særdeles sjeldent i de tverrfaglige helseteam.
Sykepleieren i det opprinnelige debattinnlegget peker på viktige tiltak: -det behøves tett samarbeide mellom sykehus og kommunale helsetjenester, det behøves relasjonsbygging, og god nok tid (!). Det er nødvendig at helsepersonell blir bevisst utfordringene i fysisk helse som personer som lever med psykiske helseplager står ovenfor.
Kjære helsepersonell. Kjære politikere. Dere har fagkompetansen tilgjengelig. Nå må dere også rutinemessig og strategisk etterspørre den. Og når disse helse- og treningsfysiologer i neste omgang ønsker seg inkludert i det tverrfaglige helseteamet, håper jeg å se en vilje, interesse og tilrettelegging for dette.
Ingen oppgitte interessekonflikter
