Helsereformen må starte med pasienten

Helseminister Jan Christian Vestre har nettopp presentert regjeringens visjoner for fremtidens helse- og omsorgstjeneste frem mot 2030. Vi som representerer funksjonshemmede, kronisk syke og deres pårørende hilser hjertelig velkommen ministerens visjon om en sammenhengende helse- og omsorgstjeneste der forløp, frister og kvalitet følger pasienten og ikke systemet. Alt for ofte opplever pasienter og pårørende helse- og omsorgstjenesten som fragmentert og usammenhengende.

«Du skal være frisk for å være syk» er et munnhell det ligger mye sannhet i. Pasienter og pårørende pålegges et stort ansvar for egen helsoppfølging. Vi må selv kartlegge, koordinere og følge opp. Men systemet er uoversiktlig, og vi får ikke verktøyene og myndigheten vi trenger for å forvalte ansvaret. Når Helsereformutvalget nå skal tegne fremtidens helsetjeneste, må utgangspunktet være enkelt – men radikalt: Tjenestene og systemet skal følge pasienten, ikke omvendt.

En stor utfordring for pasienter med kroniske, langvarige og sammensatte sykdommer er at samhandlingen mellom nivåer, avdelinger, fagområder og sektorer er for svak og tilfeldig. Ingen har eller tar ansvar for helheten, og resultatet er utrygghet, venting og forsinkelser. Det er ineffektivt, og gir urimelige forskjeller i oppfølging og behandling. Rettigheter skal sikre likeverdighet, men når de ikke innfris avhenger tilbudet av hvor du bor, hvem du er eller hvilke ressurser du har rundt deg. Det er ikke greit.

Tenk offensivt

Helsereformutvalget skal foreslå modeller for fremtidens helsetjeneste. Vi forventer at de tenker offensivt og nytt, og setter de som helsetjenestene er til for i fokus. Pasienten. Pasienten trenger én sammenhengende og koordinert helsetjeneste, og at styring og finansiering følger hens behov. Det må ses på ledelse og styringsstruktur, og hvordan tjenester og behandlingsløp kan henge bedre sammen. Kommunehelsetjenesten, sykehusene og fastlegene optimaliserer på hver sin kant, men snakker ikke godt nok sammen. Det gir lav effektivitet og dobbeltarbeid, åpner for svikt i overgangene mellom nivåer og tjenester, og gode prosjekter forvitrer i mangel på finansiering, videreføring og deling.

Et viktig premiss for helhetlige helsetjenester er tverrfaglighet. Det jobbes godt med dette mange steder, og vi utfordrer Helsereformutvalget til å hente frem modeller som bygger på god tverrfaglighet, og ta lærdom fra disse. Eksempler er barneavdelinger på sykehusene, helsestasjonene i kommunen og FACT-team.

Mer kapasitet i kommunene

En optimal kommunehelsetjeneste har tilstrekkelig kapasitet, ressurser og personell, og gode, etablerte samhandlingsstrukturer med frivillighet og spesialisthelsetjenesten. Vi er langt fra dette i dag. Vi stiller oss spørsmål om alle kommuner skal gjøre «alt», eller om noen oppgaver kan trekkes ut. Det er sentralt at pasientene har lik tilgang på tjenester uavhengig av hvor i landet de bor, men det trenger ikke bety at det må skje i kommunen der man bor. Tør utvalget komme med forslag til dette?

Den ideelle helsetjenesten, slik vi ser det, har altså en sterkere og mer koordinert kommunehelsetjeneste, bedre samhandling på tvers av nivåer og sektorer, og en organisering som følger pasientens behov fremfor systemets grenser. Vårt mål er at våre medlemmer skal kunne leve så friske og selvstendige liv som mulig, med så lite kontakt med helsetjenestene som mulig. Vi tenker det også bør være et mål for helsetjenesten selv. Da må de fange opp, følge opp og fullføre.

Helsereformen må starte med pasienten, ikke systemet. Det er ikke bare mulig. Det er vår viktigste helseinvestering.