Trygghet kan ikke vedtas. Det er noe du må oppleve

Bo trygt hjemme høres fint ut på papiret. Men hva skjer når tryggheten ikke oppleves – og ingen lytter? Pasient- og brukerombudet møter stadig eldre innbyggere i kommunen som sier ifra, men ikke blir tatt på alvor.

Hvem er det som skal oppleve seg trygg?

Reidar på 98 år føler seg ikke trygg hjemme lenger. Han bor alene, og får oppfølging fra hjemmetjenesten fire ganger om dagen. Familien hans stiller også ofte opp. I tillegg har Reidar trygghetsalarm. Likevel har han valgt å søke om sykehjemsplass, fordi det oppleves for risikabelt å fortsette å bo hjemme. Reidars helse er blitt skrøpelig, men hodet er fortsatt klart og nå gir han tydelig tilbakemelding. Han vil ikke bo alene lenger, fordi han opplever at egen helse er sviktende og at han trenger tilsyn og hjelp ofte i løpet av et døgn. I dag opplever han ikke å få hjelpen når han trenger det, og de som kommer innom er stadig nye ansatte uten nok tid, og ikke alltid med nødvendig kompetanse til å fange opp hva han trenger. Pårørende har hjulpet mye og lenge, men nå er hverdagen utrygg, og familien klarer ikke å følge opp så ofte som de ser må til.

Hva er vitsen hvis ingen tar deg på alvor?

98-åringen sier ifra om hva han trenger, men opplever at ingen lytter. Dette oppleves vanskelig for en som ikke liker å være til bry eller klage. Reidar ser svært dårlig, er svimmel og har lett for å falle. Han er underernært, får gjentatte infeksjoner, har trykksår og flere andre helseplager. Han trenger hjelp når behovet oppstår – ikke bare når hjemmetjenesten er innom. Trygghetsalarm er ikke tilstrekkelig når det kan ta en time før noen dukker opp. Når han blir liggende i sengen og vente på hjelp, eller sittende i stolen – redd for å gå over gulvet.

Han klarer ikke hente seg mat på kjøkkenet alene, og han er redd for å falle hver gang han må reise seg og gå. Derfor gjør han det så sjelden som mulig, men noen ganger må han bare - fordi det er ingen der til å hjelpe. Den siste tiden har han hatt gjentatte besøk hos lege, innleggelser og korttidsopphold, noe han synes er slitsomt. Kommunen mener at han er trygg og at han får forsvarlige og verdige tjenester hjemme, og Statsforvalteren er enig med kommunen.

Lytt til den det gjelder

Når systemet setter kryss i boksen for forsvarlige tjenester, men mennesket bak ikke føler seg ivaretatt, spør vi; er det nok at tjenestene ser gode ut på papiret på tross av at du opplever det motsatte i praksis?

- Ingen bryr seg om hva jeg mener, jeg er nederst på lista fordi jeg er klar i hodet, sier Reidar.

Ordene som så kommer vekker enda større uro; - Jeg skjønner at noen eldre mennesker velger å ta sitt eget liv. Hadde jeg turt ville jeg vurdert det.

Alt ved Reidars situasjon burde være et varsko. Likevel ser vi stadig tilfeller der du blir møtt med henvisninger til vedtak, rutiner og vurderinger som er gjort uten at den det gjelder har blitt lyttet til på ordentlig. Det handler om tillit, verdighet og medvirkning – og om å ta pasientens stemme på alvor. Så hvem definerer trygghet – og hvem får egentlig være med og bestemme?

Én av tre blir avvist: Psykisk helsevern fungerer ikke godt nok

Jussprofessor: – Bør være en øyeåpner for politikerne