Hva er viktigst? Pasientens eller fellesskapets beste?

Hva er forsvarlig? Hva er det som legges til grunn når vi i helsevesenet forteller det pleietrengende eldre mennesket at det er på tide å reise hjem fra rehabiliteringen fordi det nå er forsvarlig å bo hjemme? Jeg kommer tilbake til dette senere.

Jeg fortsetter i et annet spor først. Nærmere bestemt inne på et rom med bord og stoler, to parter med ulike perspektiver. Er man ofte nok i denne situasjonen - situasjonen hvor ens egen faglige stemme har påvirkning for hva det eldre mennesket på andre siden av bordet skal motta av helsetjenester - så ser man det. En resignasjon som senker seg over ansiktsuttrykket til pasienten og dens pårørende. I et slags siste forsøk ser datteren deg i øynene og sier «Forstår dere ikke hvor syk pappa er, ser dere ikke hvor vanskelig det er for oss nærmeste, dere kan ikke sende pappa hjem». Jeg er en av dem som da (altfor ofte, dessverre) har rollen med å formidle motargumenter som: «Jo, din pappa innehar et funksjonsnivå tilstrekkelig til å følges opp forsvarlig med fire eller seks besøk av hjemmesykepleie hver dag».

Hvilket hensyn veier tyngst?

Det er kanskje nærliggende å tenke at vi som aktivt er med på å presse slike pasienter hjem, vekk fra tryggheten ved rehabiliteringsinstitusjonene, til tross for bønner om det motsatte, ikke akkurat representerer det en barmhjertig samaritan ville stått for. Det er en nokså rar følelse det. Være ansatt i helse- og omsorgstjenesten, og ikke gi omsorg, men i stedet ta vekk omsorg.

Dette er en av de arbeidsoppgavene man ikke er glad i, men som likevel er en del av arbeidshverdagen. Jeg er med på å vekte hvilke pasienter som skal få mer og hvem som skal få mindre. Hvem som skal få lengre rehabiliteringsopphold enn de andre. Hvem man skal vie mest ressurser til. Hvordan vurderer man dette? Handler det om hvilken pasient som lider mest? Har flest diagnoser i ryggsekken? Er eldst? Er yngst? Roper høyest? Har best forutsetninger for å bli bedre? Skal det kanskje heller handle om hvilken pasient som potensielt vil fortære mest ressurser fra hjemmetjenesten? Det skal sies, ansatte i helsevesenet har i alle år tatt stilling til slike vurderinger. Og det er rimelig å forvente at dette er en del av arbeidsoppgavene man skoleres til å håndtere.

Men det som skjer i det offentlige helsevesenet nå, er at mengden pasienter gradvis blir såpass stor at slike vurderinger, slike prioriteringer, utvikler seg til noe helt nytt.

Det som er best for den enkelte pasient viker mer og mer for hva som er best for fellesskapet. Hva skjer når det offentlige helsevesenet ikke lenger kan gi like mye som det engang har gjort? Når økonomiske og ressursmessige spørsmål sakte, men sikkert inntar førersetet i avgjørelser om den enkelte pasient?

Forsvarlig hvem?

Det er da man plutselig kan lese avisoppslag med det som, for Ola Nordmann i hvert fall, oppleves som hårreisende skildringer om eldre som sendes hjem fra rehabiliteringsinstitusjoner altfor tidlig. Bilder av pårørende som gråter, pasienter som er redde.

Det er her vi pensler oss inn igjen mot dette med begrepet forsvarlig. Hva er da forsvarlig? Forsvarlig for hvem? Forsvarlig for pasienten? Forsvarlig for pårørende? Forsvarlig for det offentlige helsevesenet? Økonomisk forsvarlig? Vi tøyer strikken. Det som anses forsvarlig nå, ble nok ikke ansett som forsvarlig tidligere.

Målet må være å gi eldre en verdig omsorg. Men vi må samtidig forholde oss til at eldrebølgen ikke kommer. Den er her. Og når det offentlige helsevesenet samtidig tynges ned av kraftige økonomiske kutt, tror jeg dessverre vi nå kun ser begynnelsen av hva pleietrengende eldre kan vente seg i tiden framover. Man kan jo undre, hva anses forsvarlig om 10 år?

Ingen oppgitte interessekonflikter

Ap lover å hente inn unge uten å øke presset på helsetjenesten: – De skal få øve seg over tid

Hva skal helsetjenesten gjøre mindre av? Dette svarer politikerne