Riktig bruk av tvungent psykisk helsevern uten døgnomsorg

Til tross for målrettede tiltak fra myndighetene øker antallet pasienter som underlegges tvang i psykisk helsevern. Samtidig som antall innleggelser i døgnavdelinger er relativt stabilt, vokser antallet pasienter underlagt tvungent vern uten døgnopphold kraftig.

Pasienter med alvorlige psykiske lidelser – som ikke er samtykkekompetente eller vurderes som farlige – kan underlegges tvungent psykisk helsevern, med eller uten døgninnleggelse. Vedtak om tvangsmedisinering fattes ofte parallelt. I døgnavdelinger godkjent for tvungent vern kan det fattes omfattende og inngripende vedtak, som bruk av mekaniske tvangsmidler. Ved tvungent vern uten døgn plikter pasienten å møte til behandling og ta imot medisiner for å behandle den alvorlige psykiske lidelsen, herunder depotmedisin.

Mer tvang uten døgnopphold

I vårt DPS er antallet pasienter underlagt tvungent vern uten døgnopphold mer enn tredoblet på ti år. Av 350 pasienter er nå over 100 underlagt slikt vern. Tross intensjoner om å redusere bruk av tvang, har tiltak som krav om samtykkekompetanse og doble vedtak ikke hatt ønsket effekt.

Begrepet samtykkekompetanse innebærer at pasienten forstår og anerkjenner egen sykdom. Flere av våre pasienter er uenige i at de har en psykisk lidelse, men har likevel møtt til behandling og tar medisiner. Likevel opprettholdes tvangsvedtakene fordi pasientene mangler samtykkekompetanse. Det tvungne vernet kan påklages til kontrollkommisjonen med advokatbistand hver sjette måned. Vedtak om tvangsmedisinering kan klages på hver tredje måned og avgjøres endelig av statsforvalteren. Antallet klager har økt betydelig.

For spesialister i poliklinikken betyr dette en stor økning i administrative oppgaver: kontrollundersøkelser, vedtak, skriftlige redegjørelser, møte med advokater og vitneførsel i retten. Dette stjeler tid fra behandling, veiledning og fagutvikling – og svekker relasjonen mellom pasient og behandler.

Hva har ført til denne utviklingen, og hva kan gjøres?

De siste ti årene er mange døgnplasser i psykisk helsevern fjernet. Liggetiden er kortere, reinnleggelser hyppigere. Kommunale botilbud er redusert fra døgnbemannede enheter til boliger med base, som ikke er døgnbemannede. Dette gir pasientene for lite støtte, spesielt kveld, natt og helg. Mange overlates til seg selv, utsettes for rus og kriminalitet, og henvises til uegnede boligområder.

Tilbudet til de sykeste er svekket: De som trenger struktur, nærvær av personale, måltider og støtte i daglige aktiviteter. Retten til å si nei til hjelp veier nå tyngre enn aktiv motivasjon. For mange behandlere fremstår tvungent vern uten døgn som et siste forsøk på å ivareta pasientene i fravær av andre tiltak – men det gir sjelden bedre helse.

Flere av våre pasienter har samtidig rusbruk og er involvert i kriminalitet. Påtale unnlates grunnet psykisk lidelse på grunn av «sannsynlig manglende rettslig handleevne», noe som i praksis kan fungere som et «frikort» til kriminell atferd. Tvungent vern uten døgn er nødvendig av hensyn til samfunnsvern og farlighet, men polikliniske tiltak og tvangsmedisinering bedrer ofte verken pasientens situasjon eller sikkerheten i samfunnet.

Sentrale myndigheter har prioritert tiltak for å styrke pasientrettigheter, men disse har resultert i mer byråkrati og mindre tid til klinisk arbeid. Det har ikke bedret pasientenes behandling – snarere tvert imot.

Det er behov for nye løsninger: Mindre byråkrati (etterprøving av pasientrettigheter) og mer tid til pasientarbeid. Flere døgnplasser, reelle botilbud med tilstedeværende personale. Tydeligere rettslig regulering av påtaleunnlatelser. Først da kan vi sikre bedre behandling, styrket samfunnsvern og en mer meningsfull bruk av tvungent vern.

Det er på tide å tenke nytt.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Å leve med schizofreni er krevende. Men hverdagsmestring kan trenes opp

Finnmarkssykehuset har fått færre ledere

Helse Sør-Øst inngår avtaler for 1,2 milliarder innen spesialisert rehabilitering