Det finnes ikke enkle løsninger
Eventuelle endringer av dagens sykepleierutdanning må utredes nøye med tanke på konsekvenser for kompetansen til både nyutdannede sykepleiere og kommende spesialsykepleiere. Simulering er kjent som en god pedagogisk metode, men er ressurskrevende – og ingen enkel løsning.
HØYRE MENER at praksis for sykepleierstudenter bør erstattes med simulering. For noen kan dette fremstå som en enkel løsning på utfordringen med å utdanne nok sykepleiere med nødvendig kompetanse.
Sykepleiermangelen er stor, og det er nødvendig å utdanne flere. Spesielt interesserte har muligens fått med seg at det er utfordrende å skaffe nok praksisplasser til alle studentene, og at tilgangen på veiledere med veilederkompetanse er begrenset.
SIMULERING. Tone Wilhelmsen Trøen (H) har lagt frem for Stortinget et representantforslag om å endre EU-reglene slik at sykepleierstudenter kan få praksiserfaring gjennom simulering. Dagsavisen skrev nylig at: «Simulering innebærer for eksempel å bruke dukker i praksisen i sykepleierutdanningen, slik at man kan simulere realistiske situasjoner uten å skade pasienter».
For «mannen i gata» kan dette fremstå som en gavepakke: Man sparer praksisplasser og unngår å skade pasienter.
En kunnskapsoppsummering fra 2019 fant stor variasjon i timetall for praksisstudier under sykepleierutdanning. Forfatterne konkluderte med at det ikke er forskjell i læringsutbytte knyttet til kunnskaper og ferdigheter mellom studenter med tradisjonell praksis, og der en varierende andel av praksis ble erstattet med simulering.
Dette virker jo lovende. Men bare ved å lese konklusjonen, mister man noe sentralt: Hvordan ble simuleringen utført, og hvor mye av praksis ble erstattet av simulering?
Det finnes løsninger, men dessverre ingen enkle. Jeg håper at beslutningsmyndighetene vil være kloke – og ikke søke minste motstands vei
«ERSTATNING». En norsk studie blant 103 sykepleierstudenter (2022) fant at de som erstattet praksis med simulering, oppnådde læringsutbyttene og tilegnet seg kunnskap signifikant bedre enn dem som kun hadde praksis. Men begge gruppene hadde en syv ukers praksisperiode. Simuleringsgruppen erstattet 24 timer av praksis med simulering, med seks timer i henholdsvis andre, fjerde og sjette uke av praksisperioden.
Simuleringene besto av forberedelse, aktiv simulering og observasjon av simulering, samt oppsummering.
Jeg mistenker at det ikke er denne typen «erstatning» Høyre, eller andre, ser for seg?
KREVENDE METODE. Simulering og ferdighetstrening er en implementert læringsmetode i sykepleierutdanningene. Simulering tillater øving på ferdigheter og prosedyrer uten å involvere en ekte pasient.
Simulering er en krevende pedagogisk metode, som krever gode forberedelser, lokaler, utstyr – og ikke minst kompetanse i simulering. For et optimalt læringsutbytte for studentene bør gruppene som simulerer sammen, ikke være for store. At simulering er en god pedagogisk metode, er kjent, men det er ressurskrevende.
EU-regelen som Høyre vil ha endret, sier at 50 prosent av sykepleierutdanningen skal være praksis. Dette er en fornuftig tilnærming å endre på EU-nivå, slik at norske sykepleiere også fremover vil ha internasjonalt overførbar kompetanse. Men hvilke konsekvenser erstatning av praksis med simulering vil få for kvaliteten på en nyutdannet sykepleier, er usikkert.
Sykepleiermangelen er stor, og det er nødvendig å utdanne flere. Men simulering er en krevende pedagogisk metode, og jeg håper at beslutningsmyndighetene vil være kloke – og ikke søke minste motstands vei
BRATT LÆRINGSKURVE. Det hele avhenger selvsagt av hvor mye av praksis som «erstattes», kvaliteten på simuleringen – og hvordan den legges opp. For spesialsykepleie henger dette blant annet sammen med endrede opptakskrav til spesialsykepleierutdanninger.
Dersom Kunnskapsdepartementet får det som departementet vil, skal det i fremtiden være mulig å gå direkte fra bachelor i sykepleie til en masterutdanning i for eksempel anestesisykepleie. I et fremtidsscenario kan en student bli sykepleier selv om hen aldri har administrert et medikament intravenøst uten «overvåking»/veiledning. Som anestesisykepleierstudenter vil de så møte et høyteknologisk miljø, avanserte prosedyrer, og svært potente medikamenter. Læringskurven vil bli svært bratt.
KLOKE BESLUTNINGER? Det finnes løsninger, men dessverre ingen enkle. Jeg håper at beslutningsmyndighetene vil være kloke – og ikke søke minste motstands vei:
• Få oversikt over studier på alternativer for hvordan simulering har blitt benyttet som erstatning for praksis, og utfallene av dette!
• Kartlegg ressurstilgang med hensyn til simulering ved utdanningsinstitusjonene!
• Oppretthold fokus på å heve veiledningskompetanse og legg opp til gode rammer for veiledere!
• Utred betydningen av selvstendig sykepleiererfaring før opptak til spesialsykepleierstudier!
Med fare for å gjenta meg selv: Vi kan ikke kompromisse på kompetanse.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen.
