Lange ventetider for hudpasienter truer prinsippet om likeverdig helsehjelp

Kartleggingsrapporten «Hudtilbudet i Norge. Ulik tilgang og ulike forløp», gjennomført på oppdrag fra Psoriasis- og eksemforbundet i samarbeid med Norsk forening for dermatologi og venerologi, viser at mange pasienter med psoriasis, atopisk eksem, hidradenitis suppurativa (HS) og kronisk urtikaria må vente urimelig lenge på nødvendig spesialistbehandling.

I 2021-2022 gikk det i gjennomsnitt nær seks måneder fra første konsultasjon hos fastlegen til behandling hos avtalespesialist. Rapporten viser også at pasienter som har ventet mer enn fire måneder på hudlege, oftere opplever at sykdommen påvirker arbeidsevne og fritidsaktiviteter. Samtidig oppgir 32 prosent at de har unnlatt å oppsøke hudlege nettopp på grunn av lange ventetider.

Sterkt belastende sykdommer

Dette er alvorlig. Hudsykdommer er sjelden livstruende, men de er til gjengjeld ofte kroniske, smertefulle og sterkt belastende. Langvarig sykdomsaktivitet fører til redusert livskvalitet, økt sykefravær og i mange tilfeller dårligere behandlingsresultater.

Et konkret tegn på at det offentlige tilbudet ikke dekker behovet, er den kraftige veksten i antall helprivate hudleger. I 2015 lå 32 prosent av hudlegenes årsverk utenfor den offentlige spesialisthelsetjenesten. I 2025 hadde denne andelen økt til 43 prosent. Mange pasienter ser seg nødt til å betale privat for å få nødvendig hjelp innen rimelig tid.

Utviklingen peker mot et stadig mer todelt helsevesen. De som har økonomi til det, kan kjøpe seg rask tilgang til spesialistbehandling. De som ikke har det, må stille seg i lange køer. Dette utfordrer et grunnleggende prinsipp i norsk helsetjeneste: at tilgang til helsehjelp skal avhenge av behov, ikke betalingsevne.

Store geografiske forskjeller

Dagens offentlige tilbud er fordelt mellom sykehus, avtalespesialister og fastleger. Rapporten avdekker store geografiske forskjeller i organiseringen. Helse Nord har færrest avtalespesialister. Regionen har bare rundt 0,6 avtalte årsverk per 100 000 innbyggere, tilsvarende totalt tre årsverk.

I Helse Sør-Øst er hudtilbudet i stor grad sentralisert. Selv om regionen har relativt god dekning av avtalespesialister, om lag 1,5 årsverk per 100 000 innbyggere, er disse konsentrert rundt Oslo-området.

Helse Vest har flere sykehus med hudtilbud, men noe lavere dekning av avtalespesialister, rundt 0,8 årsverk per 100 000 innbyggere.

Helse Midt-Norge har den høyeste dekningen av avtalespesialister, med om lag 1,7 årsverk per 100 000 innbyggere. Også her finnes det imidlertid betydelige regionale forskjeller, med bedre tilgang i Trøndelag enn i Møre og Romsdal.

Norge er et langstrakt land med spredt bosetting, og det finnes ingen enkel løsning som passer for hele landet. Men én konklusjon er vanskelig å komme utenom: Kapasiteten i det offentlige hudtilbudet må styrkes dersom ventetidene skal ned. Samtidig må arbeidsvilkår, utdanningsmuligheter og faglig utvikling være attraktive nok til å rekruttere og beholde spesialister.

Dette er ikke noe de regionale helseforetakene alene kan løse. Dagens finansieringsordninger gir begrensede økonomiske insentiver til å bygge opp hudfaglig kapasitet. For mange hudavdelinger vil økt bemanning medføre økte kostnader som i begrenset grad kompenseres gjennom aktivitetsbasert finansiering, blant annet fordi refusjonene for store deler av hudfaglig virksomhet er lave.

Presserende utfordring

Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestres ventetidsløft har som mål å redusere ventetidene i spesialisthelsetjenesten. Men tiltak som reduserer ventetiden for noen pasientgrupper, må ikke føre til at andre blir stående enda lenger i kø.

Den demografiske utviklingen gjør utfordringen stadig mer presserende. Antallet eldre vil øke betydelig i tiårene fremover, samtidig som forekomsten av en rekke hudsykdommer øker med alderen. Dette gjelder særlig de ulike formene for hudkreft. Utviklingen vil føre til en betydelig økning i behovet for hudfaglig utredning og behandling. Allerede i dag er kapasiteten utilstrekkelig til å møte pasientenes behov, og den demografiske utviklingen vil forsterke dette misforholdet ytterligere. Skal vi både møte dagens behov og håndtere morgendagens utfordringer, må antallet hudlegestillinger i den offentlige spesialisthelsetjenesten økes nå.

Hudpasienter har krav på samme likeverdige tilgang til utredning og behandling som alle andre pasientgrupper. Dersom vi ikke lykkes med å bygge opp kapasiteten i det offentlige hudtilbudet, risikerer vi et helsevesen der bosted og betalingsevne i stadig større grad avgjør hvor raskt man får hjelp. Det er verken rettferdig eller bærekraftig.

Ingen oppgitte interessekonflikter