Ørkesløs debatt om årsak til ME

Georg Espolin Johnson, idéhistoriker og lege
JØRGEN JELSTAD og jeg kommer ikke nærmere hverandre uansett bruk av spalteplass. Jelstad beskylder meg for å tillegge ham meninger han ikke har, og jeg opplever at han gjør det samme med meg. Jeg starter dette innlegget med et nytt postulat: For Jelstad har det blitt viktigere å vinne krigen om årsak enn å åpne for terapi som kan være effektiv.
Psykologiske mekanismer er ikke det samme som psykisk lidelse. I mitt forrige innlegg brukte jeg formuleringen «plager som er påvirket av psykologiske faktorer», noe Jelstad refererer til som «psykiske lidelser». Det er ikke det samme. At han ikke ser forskjellen, underbygger at hans motstand til mitt syn på ME, til syvende og sist bunner i vår kulturs sørgelige oppfatning om at plager som er utløst og/eller vedlikeholdt via psykologiske mekanismer, er mindre ekte og verdt enn plager med fysiske årsaker.
PÅ BEGGE SIDER. Jeg er enig med Jelstad i at vitenskapelig dokumentasjon er viktig, men har påpekt at så lenge konklusjonene spriker, ser jeg ingen grunn til å slå hverandre i hodet med artikler som støtter vårt eget syn.
Jeg vet at det fins forskning som støtter Jelstad, men frykter at han benekter at det fins forskning som støtter meg. I et forsøk på å tilfredsstille Jelstad, kan jeg vise til boken «From paralysis to fatigue – A history of psychosomatic illness in the Modern era», skrevet av Edward Shorters, professor i sosialhistorie – og til artikkelen «Biologi som ideologi», skrevet av sosialpsykologiprofessor Tor-Johan Ekeland.
KURERE ELLER LINDRE. Lindring av enkeltsymptomer er ikke det samme som å kurere. Jelstad hevder at fordi kognitiv terapi kan lindre enkeltsymptomer ved blant annet MS og kreft, er det ikke relevant at det også har effekt ved ME. Men han underslår at kognitiv tilnærming i mange tilfeller har kurert ME, men aldri kreft. Terapi som kurerer, sier noe om årsak.
Jelstad vil muligens hevde at de som ble kurert, ikke hadde ekte ME, men hvordan vil han skille? For meg ser det ut som diagnostiske kriterier i rapporten fra IOM, som vi begge har henvist til, innebærer en liberalisering. Man skulle tro at det vil øke andelen uekte ME, som i sin tur er et godt argument for å satse mer på kognitiv terapi.
FORKLARINGSMODELL. Som sagt utelukker jeg ikke at fremtidig forskning vil avdekke at ME hos noen pasienter skyldes dysfunksjon i et organ eller et fysiologisk system som følge av ytre påvirkning. Det er flott at noen forsker i de baner.
For egen del har jeg satt meg litt inn i hvordan forekomsten av lite spesifikke somatiske plager har variert gjennom historien, og hvordan dette kan forstås i lys av sosiale krefter. Jeg tror en slik forklaringsmodell er fruktbar for en stor andel ME-pasienter, og for langt flere enn dem som i første omgang får hjelp av kognitiv terapi. Kognitiv terapi er ikke en kjemisk behandlingsform som funker uavhengig av pasienten.
SAMSPILL. I tillegg har jeg satt meg litt inn i hvordan legene gjennom hele den moderne medisinens historie har skapt sykdom ved å trekke ting de ikke forstår noe av, inn under sin egen paraply. Først når en helseplage er trygt forankret der, blir den oppfattet som ekte i samfunnet, blir tatt seriøst av helsevesenet og gir rett til økonomisk bistand. Det er veldig trist. Jeg skulle ønske vi kunne slå våre krefter sammen og slåss for at det skal være plagene og funksjonsproblemene – ikke årsaken – som skal danne grunnlaget for hva samfunnet stiller opp med ved en sykdomstilstand.
Med dette trekker jeg meg fra debatten i denne omgang.
Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 11/2015