Nødnummer og nødsentraler - en meningsløs omkamp

Mads Gilbert, klinikkoverlege/professor ved akuttmedisinsk klinikk, Universitetssykehuset i Nord-Norge, Tromsø
JUSTISDEPARTEMENTETS TALLRIKE utredninger og prosjekter for å innføre ett nødnummer (112) og felles nødsentraler for brann, politi og helse, har pågått i over ti år uten å lykkes. Motstanden fra helsetjenesten har vært stor. Å fjerne medisinsk nødnummer 113 og AMK-sentralene, fratar også befolkningens rett til direkte kontakt med helsepersonell i vakt i medisinske nødssituasjoner. Viktig utviklingsarbeid er satt på vent i hele denne perioden.
Justisdepartementet har nå startet nok en tidkrevende og kostbar utredning (Konseptutvalgutredning, KVU) om felles nødnummer og samlokaliserte nødsentraler.
BEKYMRINGSFULLT. Vi er svært bekymret. Norsk helsetjeneste generelt, og akuttmedisinen spesielt, har solid evidens og omfattende operativ erfaring med dagens 113 og AMK-organiseringen. Det finnes ikke internasjonal evidens for at samlokalisering eller ett nødnummer gir helsegevinst, tvert imot.
Landets 19 AMK-sentraler mottar årlig cirka 850.000 henvendelser. 95 prosent av dem gjelder rene helseproblem, oftest akutt sykdom som helsesektoren løser alene, mens kun tre-fem prosent av henvendelsene krever samhandling med brann og politi.
Gjørv-kommisjonen nevnte ikke innføring av ett nødnummer og felles nødsentraler som forbedringstiltak, men helsevesenets evaluering av 22/7 pekte på andre forbedringsmuligheter som vi slutter oss til.
Medisinsk nødnummer 113 er i dag:
- landets best kjente nødnummer,
- landets mest brukte nødnummer for reelle nødmeldinger,
- det nødnummeret som besvares raskest,
- det nødnummeret som har færrest feilanrop,
- det nødnummer som utløser flest aksjoner,
- et nødnummer brukerne vil beholde.
AMK er i dag:
- publikums direkte, døgnåpne døråpner til spesialisthelsetjenesten,
- helsetjenestens viktigste verktøy for rask akuttmedisinsk samhandling,
- helsetjenestens knutepunkt for samhandling med andre helseressurser,
- en forutsetning for en vellykket Samhandlingsreform.
TI PUNKTER. Nedenfor følger ti punkter for to viktige ministre:
1) Alle høringsrunder om Justisdepartementets mange framstøt for å innføre ett nødnummer og felles nødsentraler, har blitt imøtegått og avvist av samtlige tunge aktører i norsk offentlig helsetjeneste. Den pågående KVU er omkamp om en sak som aldri nådde konsensus.
2) I moderne akuttmedisin er tid, logistikk og helhetlige akuttmedisinske kjeder kritiske faktorer for overlevelse og sluttresultat. Dette gjelder for eksempel akutt hjerneslag, hjerteinfarkt, hjertestans, pustevansker, sepsis, ulykker og selvskading. Innføring av ett nødnummer medfører obligatorisk tidstap i medisinske nødsituasjoner. Stenging av 113 og AMK-sentralene svekker befolkningens lovfestede helsetilbud når det haster mest.
3) Med ett nødnummer (112) må dagens 850.000 henvendelser til AMK, halvparten av medisinske nødmeldinger på 113, bli satt i kø med minst én million anrop til politiets 112-nummer. I denne køen på politiets 112 handler dessverre 90 prosent om ikke-reell nød, feil og tull - og 15 av 100 får aldri svar. Dette er sikkert også grunnen til at politiet har opprettet sitt eget, nye nummer 02800.
4) AMK er ikke bare alarmsentral for de skarpe akuttmedisinske situasjonene. De fleste sykehusinnleggelser er øyeblikkelig hjelp som krever samhandling mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten slik at pasientene kommer til rett omsorgsnivå i rett tid. AMK-/legevaktsentral-samarbeidet må utvikles, ikke avvikles. For situasjoner som krever fellesaksjoner med brann og politi, trengs nye IKT-verktøy, ikke samlokalisering eller samorganisering. Utviklingsarbeidet har startet i helse (VAKe, virtuell AMK). Arbeidet må forseres.
5) Ett nødnummer og felles nødsentraler bryter dagens medisinske fagkyndighetsprinsipp og vil gi tap av medisinsk kompetanse, tempo og tillit.
6) Helsepersonell i AMK håndterer helse- og personopplysninger raskt og effektivt innenfor lovfestet taushets- og dokumentasjonsplikt. Pasientrettigheter ivaretas etter helselovgivingen.
7) Reformen er ikke kostnadsberegnet.
8) AMK-sentralene må bli mer robuste med nødvendige reserveløsninger. De felles nasjonale IKT-løsningene må på plass med fagmiljøene som premissleverandører. Aksess- og reaksjonstid kan forbedres. Bemanningen og operatørplasser må tilpasses kapasitet og responstidkrav. Utviklingen er i gang, men må forseres.
9) Konseptutvalgutredningen preges av bias og konklusjonen synes gitt. Spørsmålene i planlagte gallupundersøkelser om befolkningens syn på nødnummer utformes uten kontroll og innsyn fra helsevesenet.
10) Vi deler gjerne erfaringer, programvare og opplæringsmodeller med politiet i et jevnbyrdig samarbeid basert på respekt og felles verdimål. Da må embetsverket i Justisdepartementet være villig til å lytte til, ikke overkjøre, helsesektorens syn.
Medforfattere:
Kirsten Mo Haga, avdelingssjef AMK Sør-Trøndelag, St. Olavs Hospital.
Guttorm Brattebø, seksjonsoverlege/lede ved Akuttmedisinsk seksjon KSK, Haukeland Universitetssjukehus.
Rune Gehrken, avdelingssjef ved AMK Oslo/Akershus, Oslo Universitetssykehus.
Olav Eielsen, seksjonsoverlege ved AMK Stavanger Universitetssjukehus/leder av Regionalt akuttmedisinsk kompetansesenter i Helse Vest
Jon Erik Steen-Hansen, klinikkoverlege, Prehospital klinikk, Sykehuset i Vestfold og Sykehuset i Telemark
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 07/2014