Likebehandling – og rettferdighet i tilsynssaker?
Likebehandling er et viktig grunnlag for tilliten – og for opplevelsen av rettferdighet. Derfor er det viktig at tilsynsmyndigheten sikrer at tilsynssaker med relativt like faktiske forhold får sammenlignbare utfall.
Kronikk: Cato Innerdal, spesialist i samfunnsmedisin, kommuneoverlege i Molde og styremedlem i samfunnsmedisinsk forening
ER DAGENS tilsynspraksis formålstjenlig? Spørsmålet ble stilt under et møte i Trondheims fastlegeforum. Én av de tilstedeværende fastlegene uttalte at «forholdet til tilsynsmyndigheten er preget av frykt og mistillit», og at «det er en mangel på faglighet i forvaltningen».
Leder Marte Kvittum Tangen i Norsk forening for allmennmedisin uttalte at man «blir ikke bedre leger av å føle seg utrygge, gå søvnløse og ha vondt i magen». Hun trakk videre frem legers frykt for å havne i en tilsynssak med lang og belastende saksbehandlingstid.
I et oppfølgende innlegg i Dagens Medisin drøfter Helsetilsynets direktør Jan Fredrik Andresen og medforfattere tilsynsmyndighetens roller og oppgaver, under tittelen «Tilsyn med fastleger – en balansegang».
For at helsepersonell skal ha tillit til tilsynets vurderinger og konklusjoner, er det avgjørende å bli vurdert av «likemenn» – og oppleve at «like saker behandles likt»
SKAM – OG UTILSTREKKELIGHET. Jeg har selv jobbet flere år i tilsynsmyndigheten, både hos Fylkesmannen i Møre og Romsdal og i kortere engasjement i Helsetilsynet. Tilsynet har en viktig rolle for å ivareta pasientsikkerheten og for å bidra til tillit til helsetjenesten.
Men – for her er det et «men»: Sikrer dagens tilsynspraksis at det blant helsepersonell er tillit og legitimitet til tilsynsmyndigheten?
Som støttekollega i Legeforeningen kontaktes jeg av leger som er involvert i tilsynssaker. I tillegg til følelsen av skam og utilstrekkelighet går noen spørsmål igjen i disse støttekollegasamtalene: Hva skjer nå? Hvem er det som behandler saken min? Hvor lang tid tar det?
Se også: Mistet nattesøvnen da han ble beskyldt for uforsvarlig helsehjelp
KAOTISKE TANKER. Selv om hensikten med reaksjoner fra tilsynsmyndigheten ikke er straff, er det likevel slik at mange leger opplever det slik. Som støttekollega må jeg ofte hjelpe til med å rydde i kaotiske tanker, men også forklare hvilke oppgaver faktisk tilsynet er satt til å utføre.
Et alminnelig rettsprinsipp er at man skal bli vurdert av sine likemenn. Blir man i tilsynssaker vurdert av sine likemenn? Blir de medisinske vurderingene i en tilsynssak mot en fastlege gjort av en allmennlege? Av en kirurg i en sak som involverer en kirurg? Av en sykepleier i en sak som involverer en sykepleier?
Se også: Tilsynssaker: – Viktig at avgjørelsene ikke preges av etterpåklokskapens lys
LIKHET? Et annet viktig prinsipp er at like saker skal behandles likt. Likebehandling er et viktig grunnlag for tillit og opplevelsen av rettferdighet. Derfor er det viktig at tilsynsmyndigheten sikrer at tilsynssaker med relativt like faktiske forhold får sammenlignbare utfall. Det er ikke sikkert at en avgjørelse som er tatt i én sak, isolert sett er tilsynsfaglig urimelig, streng eller feil. Det opplevde urimelige, strenge eller feile blir gjeldende dersom helsepersonell ser at tilsvarende sak blir håndtert på en annen måte og/eller får et annet utfall.
Avgjørende for tilliten til tilsynets vurderinger og konklusjoner er at helsepersonell opplever å bli vurdert av sine «likemenn» – og at «like saker behandles likt».
Inntil nå er det bare Helsetilsynet som har hatt myndighet til å gi formelle reaksjoner til helsepersonell. Stortinget vedtok imidlertid 10. mai endringer i Helsepersonelloven som erstatter reaksjonen «advarsel» med «faglig pålegg». Når endringene trer i kraft, kan både statsforvalterne og Helsetilsynet gi faglig pålegg. Dette vil utfordre tilsynsmyndigheten ytterligere på å sikre lik behandling av like saker.
BALANSEGANG? Omgivelsene følger med på tilsynsmyndighetens arbeid med både faglig interesse og nysgjerrighet. Tilsynsmyndighetens praksis må være forutsigbar, gjenkjennelig og rettferdig. Det er sjelden en tilsynssak er unik i historisk sammenheng. Ofte har «det» skjedd før. Da er det viktig at det ikke er strekk i (tilsyns-)laget.
Andresen og medforfattere skriver: «Som tilsynsmyndighet må vi balansere våre virkemidler slik at vårt oppdrag best mulig bidrar til pasientsikkerhet, kvalitet og tillit. Vi er i utvikling».
I utviklingen av tilsynsmyndigheten håper jeg tidligere kolleger spør seg: Er vi organisert slik at like saker behandles likt? Og av likemenn med riktig kompetanse?
Ingen oppgitte interessekonflikter
