Ingen skal miste nødvendig kompetanse fordi de bor i feil kommune

Mangel på helsepersonell, presset økonomi, stadig flere eldre og økende behov setter hele systemet vårt på prøve. 1. november skal Helsereformutvalget levere sine anbefalinger. Kjernen i mandatet er å sikre sammenhengende, integrerte og likeverdige tjenester over hele landet.

Omstilling er nødvendig for å sikre bærekraft og kvalitet på tjenestene i Norge. Men i diskusjonene om struktur, kapasitet og økonomi, er det en fare for at noen grupper blir usynlige: mennesker med sjeldne og sammensatte behov.

Når Helsereformutvalget nå vurderer ny organisering, er vi derfor særlig opptatt av hvordan dagens modell ivaretar små grupper med behov for høyspesialiserte helse- og omsorgstjenester. I dag ligger i hovedsak ansvaret for disse tjenestene hos kommunene. Vi mener dagens organisering skaper flere utfordringer.

Døve, hørselshemmede og døvblinde med utviklingshemming eller andre tilleggsutfordringer er blant de mest sårbare tjenestemottakerne i helse- og omsorgstjenestene. Mange har store kommunikasjonsutfordringer og er helt avhengige av at omgivelsene behersker tegnspråk eller andre former for tilrettelagt kommunikasjon. Uten dette risikerer de å ikke bli forstått, og dermed miste reell medvirkning i eget liv.  Konsekvensen kan bli feil tjenester, svekket pasientsikkerhet, psykisk uhelse, ensomhet og utenforskap.

For denne gruppen får spørsmål om organisering og ansvarsdeling direkte betydning for trygghet, kvalitet og muligheten til å leve gode liv. 

I Stiftelsen Signo møter vi dette hver dag. Erfaringen vår er tydelig: Når høyt spesialisert kompetanse blir fragmentert, blir også likeverdet sårbart. 

Rettigheter alene er ikke nok

I Norge har vi sterke rettigheter på papiret. Men rettigheter er lite verdt dersom kompetansen og tjenestene som skal til for å oppfylle dem, ikke er tilgjengelig og henger sammen over tid.

En liten kommune kan ha både vilje og engasjement, men likevel mangle forutsetninger for å bygge opp sjelden og kostnadskrevende kompetanse alene. Når et fåtall innbyggere har komplekse behov, blir det ofte krevende for den enkelte kommune å etablere og opprettholde nødvendig kompetanse og tjenestetilbud. I praksis ser vi at tilgang til tjenester blir avhengig av om hjemkommunen kjenner til og benytter eksisterende spesialiserte tilbud. For personer med sjeldne eller sammensatte behov kan desentralisering uten varig tilgang til spesialisert kompetanse føre til større ulikhet, ikke større nærhet. Dagens modell fungerer godt for mange tjenester, men for høyt spesialiserte målgrupper må vi vurdere alternative organiseringsmodeller.

Generalistkommunen har sine grenser

Derfor må reformarbeidet også handle om hvordan vi organiserer spesialiserte fagmiljøer og spesialiserte helse- og omsorgstjenester på en måte som gjør dem tilgjengelige for hele landet. Generalistkommunen fungerer godt for veldig mye, men ikke nødvendigvis for små grupper som krever sjelden kompetanse. Eksempelvis utgjør gruppen døvblinde i Norge mellom 300 – 400 personer. Vi trenger modeller som gjør det mulig å bygge kompetanse over tid for å kunne ivareta deres behov på en god måte. Ordninger som skaper konstant usikkerhet gjennom korte avtaler og hyppige reforhandlinger fungerer dårlig. For små fagmiljøer er forutsigbarhet helt avgjørende. Kompetanse bygges over mange år, men kan forsvinne raskt dersom rammevilkårene blir for ustabile.

Livsløpsperspektivet må være styrende         

Bærekraft handler mye om økonomi og bemanning, og hvordan vi organiserer tjenestene. I dag brukes store ressurser på enkeltvedtak, forhandlinger og administrasjon. Samtidig finnes det ingen systematisk mekanisme som sikrer at alle kommuner kjenner til eller tar i bruk eksisterende spesialiserte tilbud og fagmiljøer.

Resultatet blir ulik tilgang til kompetanse, og dermed ulik tilgang til kvalitet. For små og sårbare grupper får dette store konsekvenser. Derfor trenger vi reformer som reduserer fragmentering, styrker kontinuitet og gjør det enklere å samarbeide på tvers av nivåer og sektorer. Livsløpsperspektivet må være styrende, ikke bare enkeltvedtak og kortsiktige budsjetter.

Nasjonale grep

I arbeidet med små og sammensatte målgrupper finnes det allerede fagmiljøer med høy og spesialisert kompetanse. Reformene må legge til rette for å bevare og videreutvikle slike miljøer, fordi de representerer viktig kontinuitet, erfaring og kompetanse for grupper som ellers lett blir sårbare i systemet.

Skal vi lykkes med helsereformen, må ambisjonen om likeverdige og sammenhengende tjenester også realiseres for de minste gruppene. Reformen må svare på hvordan små grupper med store behov skal sikres varig og stabil tilgang til spesialisert kompetanse. Ingen skal miste nødvendig kompetanse eller tjenestetilbud fordi de bor i feil kommune.

Ingen oppgitte interessekonflikter