Kan vi som samfunn akseptere at helsevesenet svikter?

Riksrevisjonens gjennomgang av de kommunale helse- og omsorgstjenestene kan leses som en rapport om svikt. Den kan også leses som en dom over våre prioriteringer. 

Vi liker å tro at Norge er et samfunn som setter menneskeverdet først. Men når mennesker ikke får den hjelpen de trenger, når grunnleggende helsehjelp uteblir, og de mest sårbare blir taperne i et presset system, da er det kanskje et tegn på at det ikke bare er systemet som svikter? Det kan være oss som samfunn som svikter. 

Sykepleiens etikk er krystallklar: Alle mennesker har en iboende og ukrenkelig verdi. Likevel organiserer vi tjenester som i praksis graderer verdighet. Den som trenger mest, risikerer å få minst, fordi tiden ikke strekker til, fordi bemanningen er for lav, fordi effektivitet trumfer omsorg. Dette er ikke verdinøytralt, det er et politisk og moralsk valg. 

Tilgang til trygge og faglig forsvarlige helsetjenester er en grunnleggende rett, ikke et gode man kan velge bort. Når kommuner ikke evner å tilby likeverdige tjenester, innebærer det et brudd på sentrale faglige standarder og reiser alvorlige spørsmål om rettssikkerheten i samfunnet.

Samtidig forventes det at helsepersonell skal bære ansvaret. Sykepleiere og helsefagarbeidere står daglig i situasjoner der de vet hva som er faglig og etisk riktig, men de får ikke gjort det de vet de burde. De tvinges videre til neste pasient og til neste oppgave. I ryggsekken legges vissheten om at noen ikke fikk det de hadde behov og krav på. 

Det mest urovekkende er kanskje ikke funnene i seg selv, men hvor lite det overrasker. Vi har visst dette lenge. Likevel fortsetter vi. Spørsmålet er ikke om vi har råd til å gjøre det bedre. Spørsmålet er om vi har råd til å la være.

Et samfunn som systematisk svikter sine mest sårbare, mister sin moralske legitimitet. Riksrevisjonens rapport bør derfor ikke møtes med flere utredninger, senking av kompetansekrav og bortforklaringer, men med et oppgjør. Menneskeverdet er ikke til forhandling.