Kronikerne må ikke miste sin viktigste støttespiller

Kronikk: Harald Sundby, fastlege i Trondheim, spesialist i allmennmedisin og leder av faggruppen for klinisk kommunikasjon i Norsk Forening for Allmennmedisin
Trude Schei, assisterende generalsekretær i Norges ME-forening
Rune-Armand Strømberg, leder av Foreningen for kroniske smertepasienter.
Ingrid B. Helland, overlege dr.med. ved Barneavdeling for nevrofag og Nasjonal kompetansetjeneste for CFS/ME, Rikshospitalet, OUS
Petter C. Borchgrevink, professor ved NTNU og avdelingsoverlege ved Smerteavdelingen og Nasjonal kompetansetjeneste for sammensatte lidelser, St. Olavs hospital

DE FÆRRESTE KAN ha unngått å få med seg at fastlegene opplever seg overbelastet. Tallenes tale er klar: Når gjennomsnittlig arbeidstid for en fastlege er på 56 timer i uken, og nær 90 prosent av fastlegene tenker seg ut av ordningen i løpet av fem år hvis ikke arbeidssituasjonen bedres, er det riktig å kalle dette en krise.

I håndteringen av koronakrisen har eksempelvis første linje, inkludert fastlegene, vist seg å være en nøkkelinstans. I de siste fire–fem årene har det vært bekymring for at fastlegeordningen kollapser. Situasjonen er nå mer prekær enn noen gang. Dør kua mens gresset gror?

FASTLEGENES BETYDNING. Det å gi god helsehjelp til pasienter med langvarige og sammensatte helseutfordringer, er et lagspill. Vi som skriver dette, representerer både pasientene, sykehusspesialistene og fastlegeordningen.

Fellesnevneren for langvarige smertetilstander og langvarig utmattelse er at det er sammensatte helseproblemer med betydelig påvirkning av livskvalitet og funksjon. Pasientene går ofte gjennom lange utredningsløp for å utelukke mer konkrete lidelser der det finnes spesifikk behandling. I enden av dette blir noen henvist til våre tverrfaglige klinikker for henholdsvis langvarig smerte og langvarig utmattelse inklusive CFS/ME. Der kan de få tilbud om bredere tverrfaglig utredning, og noen får videre oppfølging. For de langt fleste må dette skje i første linje, ofte tverrfaglig. Fastlegen er en uvurderlig koordinator.

AVMAKT. Å leve med langvarige smerter eller langvarig utmattelse, kan skape mange onde sirkler. Det er viktig å se helheten. Det finnes like mange måter å leve med utfordringene på, som det finnes pasienter. Mange befinner seg i avmakt fordi vårt helsevesen ikke vet hvordan problemene kan møtes og bedres. Så avmakt gjør seg også gjeldende i hjelpesystemet. Hva skjer da?

Legene møter pasienter med en stor symptombyrde, der det ikke finnes noen dokumentert kurativ behandling. Fastlegene er presset, de har ikke tid til å sette seg skikkelig inn i pasientenes situasjon. Bevisst eller ubevisst kan det kommuniseres en form for avvisning. Pasientene lever med sykdommer som gir lav livskvalitet og stor funksjonsnedsettelse, men opplever ofte at de ikke får hjelp, og at hele deres opplevelse og kunnskap om å leve i egen kropp, tvert om trekkes i tvil. På sitt verste er dette helseskadelig. 

KONTINUITET. Er man kronisk syk, er kontinuitet i oppfølgingen en helt sentral faktor. Ikke minst gjelder dette relasjonen til hjelperen. Det er utmattende å gjenfortelle sin sammensatte sykehistorie til lege etter lege. Der pasientene opplever det øvrige hjelpesystemet som fragmentert, er det som oftest fastlegen deres som kan tilby hjelp over tid. Flere store brukerundersøkelser i ME-foreningens regi viser at pasientene stoler mer på fastlegen enn noen i spesialisthelsetjenesten, inklusive sentre som utreder for CFS/ME.

Vi ser i det daglige at dette stemmer: Pasientene føler seg trygge på fastlegen sin. Spesialisthelsetjenesten erfarer at når det skal lages oppfølgingsplan, er en av de viktigste suksessfaktorene at pasienten og fastlegen har et godt samarbeid.

TREPARTSSAMARBEID. Ved sykehusavdelingene jobbes det tverrfaglig, og man kan se muligheter som ikke var der fra før. Men sykehusenes oppfølging vil være tidsbegrenset, og dessverre er det sjelden slik at symptomene forsvinner for godt. I trepartssamarbeidet mellom fastlege, pasient og spesialisthelsetjenesten kan vi prøve å få til ny og positiv dynamikk. Da kan pasienten føle seg litt mindre avvist og alene, og fastlegen litt mindre opprådd.

Hva vil skje med denne store pasientgruppen hvis fastlegeordningen bryter sammen? Dette bekymrer oss. Hvem skal da ivareta kontinuiteten? Private tilbud? Eller sykehusene?

Det kan de ikke. Sykehusene er ikke organisert for kontinuitet. For markedsorientert privat førstelinjetjeneneste vil ikke pasientgruppen være interessant. Tvert om er innretningen på private tilbud rask tilgjengelighet og enkle konkrete problemstillinger. Blir det for sammensatt, henviser de til andre, ofte til fastlegen.

KASTEBALLDYNAMIKK. Det er bred politisk enighet om at pasienter med langvarige helseutfordringer skal prioriteres i vårt helsevesen. Helseminister Bent Høie (H) er tydelig på at han bekymrer seg for disse pasientene. Derfor utarbeides det nå pakkeforløp for disse pasientene som har følt seg som kasteballer». Vel og bra. Men uten en opprustet fastlegeordning blir dette et luftslott. Greier sykehusavdelingene å tilby nye perspektiver, råd og trygghet inn i fastlege-/pasientrelasjonen, kan grunnlaget være lagt for gode – fremfor negative – sirkler.

Kasteballdynamikken kan bare løses gjennom gode, varige relasjoner – og nødvendige tidsrammer. Altså i en robust fastlegeordning.

«VI OG DE»-DYNAMIKK. Uten fastlegeordningen vil sykehusene komme i en overbelastet og uhåndterbar situasjon. Pasienter med langvarig og sammensatt sykdom vil være blant dem som kommer aller dårligst ut. I en slik situasjon oppstår «vi og de»-dynamikk på begge sider: «At det er de andre som har ansvaret, og som må ta seg sammen».

De som aller minst er tjent med dette, er pasientene. Helseministeren har rett: De blir kasteballer. Dette er uverdig, uprofesjonelt og helseskadelig.

BEDRE LAGSPILL! For oss som er pasienter og spesialister på dette feltet, er det åpenbart at vi trenger fastlegene med på laget. Da må fastlegene få det minimum av tid som tverrfaglig og tverretatlig samarbeid krever.

Det er i disse dager rammene for den fremtidige fastlegeordningen legges politisk. Styrkes ordningen, kan også det tverrfaglige samarbeidet som må til for å kunne hjelpe disse pasientgruppene styrkes – samtidig som den negative kasteballdynamikken svekkes. Kollapser ordningen, er det et stort tilbakeskritt for velferdsstaten. Alle politiske partier bør derfor være seg sitt ansvar bevisst når rammene for den fremtidige fastlegeordningen nå skal avgjøres.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 06-utgaven